Leder

Kostbar utflagging

Rasmus Lang-Ree

veterinær, Ansvarlig redaktør

lr@geno.no

Debatten om utflaggingen av eksport-Jarlsberg kom så sent at det kan bli vanskelig å snu selv om Tine-eierne skulle ønske det. At debatten kom kan indikere en beslutningsprosess fram til ­vedtaket i 2016 som ikke var grundig nok og heller ikke ble bra nok forankret hos Tine-eierne.

Det er solid dokumentert at utflagging av 100 millioner liter melk betyr et heftig økonomisk tap for melkeprodusentene. I tillegg rammes alle andre som lever på ringvirkninger fra primærproduksjonen. Færre kyr får også betydning for kulturlandskap og storfekjøttproduksjon. Tapet av melkevolum blir et konstant tap hvert eneste år framover, selv om forholdstallet etter hvert vil krype oppover igjen. Hvor stort det økonomiske tapet blir for den enkelte produsent avhenger av om Staten vil bidra, hvor mye som tas ut ved utkjøp og hvor mye som må tas på forholdstall.

Skår i gleden når det kommer fram at "eventyret" har gått med årlig underskudd på 250 millioner

For alle som har trodd at Jarlsberg var en gedigen eksportsuksess for norsk landbruk er det et alvorlig skår i gleden når det nå kommer fram at «eventyret» har gått med årlig underskudd på 250 millioner ­kroner. Sist år ble 200 millioner direkte belastet Tine-regnskapet, og for et selskap som blir stadig mer konkurranseutsatt er dette selvsagt uholdbart. Når osteeksporten har vært så tapsbringende er det overraskende at dette mer eller mindre stilltiende har passert uten at noen har ropt et varsko.

Foto: Oddfrid Vange Bergfjord

Noen har tatt til orde for at underskuddet kan dekkes inn med redusert melkepris til alle. En reduksjon på 20 øre literen kunne vært en rimelig pris å betale for å opprettholde dagens kvote, men vi tviler på om en slik indirekte subsidiering ville være i tråd med WTO-regelverket. Med vårt kjennskap til WTO vil vi tro at et to-prissystem for melka ville vært en mer ­farbar vei.

Med et toprissystem kan en unngå at det betales mer for råvaren til produksjon av ost til eksport enn det som kan hentes inn i markedet. Men 250 millioner i underskudd ville det betydd en reduksjon i melkeprisen med ca. 2,50 kr og da spørs det hvor stor interessen ville være selv om vi snakker om marginalproduksjon. En slik melkepris tilsvarer for øvrig omtrent det som vil bli betalt irske melkebønder som skal levere til det nye anlegget i Moogely i Irland.

Vurdert i ettertid er det synd at Tine og myndig­hetene, da beslutningen om stopp i ­subsidiert osteeksport var tatt, ikke gikk inn i en grundig ­dialog for å utrede mulighetene for videreføring av osteeksporten innenfor WTO-regelverket og presenterte de økonomiske forutsetningene for en slik ­løsning. Mange spør seg også hvorfor norske fortrinn som bærekraft, dyre­velferd, dyrehelse og melke­kvalitet ikke har blitt brukt langt sterkere i markeds­føringen av jarlsbergosten. Spørsmålet er om en slik branding hadde gjort det mulig å hente ut en høyere pris i ­markedet.

Hvis flytting av produksjonen til Irland i sin tid hadde blitt presentert sammen mulige alternativer for hel eller delvis opprettholdelse av produksjonen i Norge, og med økonomiske konsekvensanalyser både for Tine SA og den enkelte melkebonde ved alle alternativene, hadde det blitt lagt et bedre grunnlag for et vedtak det ikke ville oppstått strid om på overtid. Så skal vi i etterpåklokskapens lys ta med at utviklingen i salgsvolum innenlands har gjort utflaggingen av 100 millioner liter atskillig mer smertefull enn en så for seg da beslutningen ble fattet.