For en fortsatt bærekraftig norsk matproduksjon er det avgjørende at politikerne forstår at det er få som har gjort mer enn den norske bonden når det gjelder å redusere i klimautslipp per produsert enhet.
Siden 1990, da offisielle måltall for nasjonale klimagassutslipp startet, har utslippene fra jordbrukssektoren gått ned med 6 %. I samme periode har den samla produksjonen i jordbruket økt med i underkant av 20 % målt på energibasis og korrigert for at det har vært en økning i fôrimporten i perioden. En vesentlig del av produksjonsøkningen har kommet innenfor svin- og kyllingkjøtt, men også produksjonen av storfe- og lammekjøtt har økt litt i perioden. Totalproduksjonen av melk har gått noe ned i samme periode. Ser vi det i et enda lengre tidsperspektiv blir tendensen enda tydeligere. Det høyeste utslippet av klimagasser hadde jordbrukssektoren ved inngangen til 2. verdenskrig. Storfepopulasjonen var i 1939 65 % større enn i dag og antall melkekyr fire ganger høyere enn i dag. Det ga en storfekjøttproduksjon på noe over halvparten av dagens og en samla mjølkeproduksjon på om lag 80 % av dagens produksjon. Det er med andre ord få næringer som kan vise til en tilsvarende reduksjon i utslipp per produsert enhet.
Regjeringens mål i klimameldingen om 10 % reduksjon i klimagassutslipp fra jordbrukssektoren i perioden 2020-2030 er realistiske, og det er realistisk å oppnå dette gjennom å fortsette og forsterke den utviklingen vi har hatt. Summen av økt kunnskap og forskningen generelt, moderne husdyravl, stadig riktigere fôring og ulike tekniske innovasjoner har gitt resultater fram til i dag og har et stort potensial også i fortsettelsen. Brukes disse verktøyene målrettet for lavere klimagassutslipp er mulighetene enda større. Det er vist blant annet i landbrukets klimaplan der reduserte utslipp kombinert med å opprettholde matproduksjon på norske ressurser er et hovedprinsipp.
På tross av dette er hovedgrepet i klimameldingen for å få ned klimagassutslippene fra jordbrukssektoren redusert nasjonal matproduksjon. Mer enn 75 % av reduksjonen av klimagassutslipp i jordbrukssektoren fram til 2030 foreslår regjeringen å oppnå ved redusert nasjonal matproduksjon. Eller som det mer kryptisk står i stortingsmeldingen «utsleppsreduksjonar som følgje av regjeringsarbeidet med forbruksendringar». Dette står i skarp kontrast til regjeringens framstilling utad om at jordbruksdelen av klimameldinga bygger på landbrukets klimaplan. Stortingsmeldingen omtaler landbrukets klimaplan, men den bygger ikke på den. De store tiltakene for å møte krav om reduserte utslipp hentes ikke derfra.
Oversatt til praktisk politikk betyr stortingsmeldingen i stor grad at husdyrproduksjon basert på norske ressurser erstattes med importerte planteprodukter. Norsk planteproduksjon har potensiale til å øke, men i liten grad med planter som ernæringsmessig kan erstatte kjøtt som proteinkilde. Uansett er norsk planteproduksjon sterkt eksponert for konkurranse fra import – ett forhold som det som oftest hoppes over i debatten og som stortingsmeldingen heller ikke berører.
Utslippsreduksjoner basert på forbruksendringer og redusert produksjon i den størrelsesorden regjeringen legger til grunn i meldingen betyr en reduksjon i forbruket av rødt kjøtt på om lag 20 % per person i 2030. Det betyr igjen at et areal på om lag 2 mill dekar dyrket jord går ut av produksjon, at selvforsyningsgraden faller med mer enn 3 prosentpoeng og tap av nærmere 10 000 arbeidsplasser i løpet av de kommende 10 åra. Dersom samme tilnærming legges til grunn for å møte Norges økende klimaforpliktelser fram mot 2050 vil konsekvensen for norsk matproduksjon, selvforsyning og matsikkerhet raskt bli svært store.
Interessen for avl nedarves gjennom generasjoner, og med oksen 12462 Nordseth på dunken er tida inne for å bruke «egen okse». Ellers får veterinærene skryt for oppdatert dunk til Geno for tjenesten «På dunken».
Få i Norge fôrer opp økologiske okser, men det finnes noen som gjør det med gode erfaringer. En av dem er Snorre Kaldahl Fævelen i Namsos.
Økt fôreffektivitet kan gi en økonomisk gevinst i mjølkeproduksjonen. Med grunnlag i registreringer av individuelt fôropptak, ytelse og vektutvikling i 14 mjølkekubesetninger de fire siste årene har Geno sett nærmere på den potensielle økonomiske gevinsten ved ulike nivåer av fôreffektivitet.
Kuflokken er fysisk delt i to grupper, der ene delen er i høglaktasjon, mens den andre gruppa er i senlaktasjonen og nærmer seg avsining.Kuflokken er fysisk delt i to grupper, der ene delen er i høglaktasjon, mens den andre gruppa er i senlaktasjonen og nærmer seg avsining.
Jorunn Heggheim har vært opptatt av storfeavl siden hun var en neve stor. Når hun gir seg som avlsrådgiver til sommeren kan hun se tilbake på litt av en utvikling i storfeavlen.
