Blod, svette og gledestårer

2026 startet med en frisk pust, bokstaveligtalt, da glassbitene lå strødd og vinden sto inn igjennom det som hadde vært ett vindu. Disse første månedene har vært meget innholdsrike, på godt og vondt. Og fjøsbygginga er godt i gang. Det er nesten at jeg griner ved tanken; det er så uvirkelig at drømmen er på tur til å bli oppfylt. Nå er jeg litt usikker på om det er søvnmangel eller stolthet disse tårene kommer av, men kan uansett konkludere med at det er gledestårer.

Det har vært en heftig vinter for både folk og fe. Vi har hatt mye kulde, mye vind og mange dyr på utegang. Selvsagt er det de dagene med mest vind, og mest kulde det blir mest prakk med vannet ut. Jeg var rimelig lei av alt som kan fryse i en periode, og jaggu det er mye. For dyrene sin del, har det ikke vært noe problem. De har tjukk pels, får ligge i deilig halmseng, julebelysning i taket og sier ifra når matfatet blir tomt. Melkekyrne fikk på seg ­dekken på de verste dagene. Det bruker mye energi til å produsere melk, så da må det være litt ­luksus. Fant ut at om naboene ikke før hadde trodd det hadde klikka for meg før, så gjorde de det iallfall nå. For det var litt mindfuck å se kyr med dekken.

Kviga Fiona er ikke som andre kviger.

Det er nok ikke så mye som overrasker folk rundt her lengre; om det er løse kyr, hester eller andre rare ting. Men kviga Fiona er nok noget av de litt spesielle. Hun var mer i gårdsplassen, stallen, hos hestene eller på tur, enn hun var innom gjerdet hos gjengen sin i en periode. Skjønner henne godt, hun ville sikkert bare på nye ­eventyr. I starten prøvde jeg å ha henne inn igjen, og innimellom gikk hun inn selv. Men når vi begynte å få en evig rundgang med at jeg hadde henne inn, og hun var ut igjen etter 20 min, så fant jeg ut at hun kunne få lov til å leve livet også. Så mye galt gjorde hun ikke, og jeg har jo egentlig ­alltid hatt lyst på et tun med dyr vandrende overalt. Den neste måneden hilste Fiona på både postmann, dieselbiler, undersøkte fjøstomta, gikk noen småturer og generelt levde livet. Hun gikk inn og ut som hun selv ville fra utegangen, og holdt seg stort sett i nærheten av andre dyra. Måtte le litt da hun ble med oss opp trappa, når jeg og Thea var på tur hjem fra barnehagen. Hadde vi ikke stoppet henne, hadde hun nok blitt med inn i gangen også.

«Skal bare»

Er det en ting jeg er god på, så er det «skal bare». Jeg og sikkert 99% av alle bønder. En februarkveld hadde jeg for en gangsskyld tenkt å finne senga tidlig. For meg som er vant til å avslutte dagen etter midnatt, så var det en luksus å vurdere å ta kveld klokka 22. Men det var for godt til å være sant. Tapetkniven glapp, ting skjedde veldig fort, og i neste øyeblikk fosset blodet. Jeg rekker å tenke at dette var ikke så lurt, før jeg sier med stødig stemme til Ingebrigt: «du må komme hit med bandasje, og ringe 113». Ingebrigt på sin side trodde nok jeg var superdramatisk, siden jeg bare koblet noen ledninger og skjønte ikke hvorfor det var nødvendig å ringe 113. Han var kjapp til å hente førstehjelpsskrinet når han så hva som hadde skjedd. Var vel når jeg så reaksjonen hans, at jeg egentlig innså hvor ille dette var. Han fikk surra rundt bandasje og lagt på press, samtidig som ambulansen ble tilkalt og jeg ­jobbet hardt for å ikke besvime. 1000 tanker raste i hodet, og smerten var skjøvet bort til fordel for sinne og frustrasjon. For hvordan skulle jeg greie alt nå. Det var kort tid til oppstart bygging og jeg hadde fullt fjøs. Og ikke minst, så kom frykta. For jeg hadde ingen følelse i flere av fingrene. Hva om dette ble kronisk?

«du må komme hit med bandasje, og ringe 113»

Jeg fikk heldigvis operasjon ila noen dager, gips i 6 uker, unngå belastning i 12 uker og streng beskjed om å holde meg unna fjøs, stall og alt slikt for å unngå infeksjonsfare. Jeg hadde kutta av både nerver og bøyesener før ­kniven stoppa i leddkapselen. Plutselig hadde jeg «all verdens» tid. For mange kan det føles ut som ferie, for min del så ble det mørkt. På noen dager ble "alt" tatt ifra meg, alt jeg liker å holde på med. Jeg var ikke vant til å være i ro, og følelsen av å være mer til bry enn hjelp var stor. Jeg har aldri følt meg så hjelpeløs, og aldri har det vært så vanskelig å gå ut blant folk. Putte på den berømte maska, smile og «ja, det kunne gått verre» og «ja, tapetkniver er skumle». Det føltes som jeg ble verd mindre, bare fordi jeg ikke kunne gjøre de typiske bonde­tingene. Utrolig hvordan hjernen spiller inn. Etter hvert som ukene gikk, ble det heldigvis lysere. Jeg fikk brukt kroppen mer, og gjort mye kreativt for å utføre gjøremål med et handicap.

11. mars er en dato som kommer til å bli husket ei god stund. Det var knyttet mye spenning til denne uka, for da skulle betonggjengen starte å støpe kjeller. Etter 1,5 uke sto kjelleren klar, og mesteparten av spalten og betongelementene var løftet på. Ei uvirkelig, men ­fantastisk følelse av å stå på fjøsgulvet for første gang. Det å ta inn over seg at alle de nedlagte timene, de gir faktisk avkastning. De neste ukene ble etterfulgt av planering av tomt, utgraving til servicebygg og mange timer i traktor. Ungene ble sendt på hytta til Ingebrigts foreldre, siden det var påskeferie, og vi fikk flere effektive arbeidstimer med mindre dårlig samvittighet. Det er ikke å putte under en stol at det har vært mye dårlig samvittighet ovenfor dem etter at fjøsprosjektet startet, og hjelper ikke å vite at våronna og enda mer jobb er på vei. Men vi gjør det beste ut av det, og ­prøver å trøste oss med at det er unntaksår.

På melkekufronten er det nå fullt kjør. Den siste måneden har det vært 26-28 som melker, det vil si 6-8 melkende kyr som må inn for melking morgen og kveld. Utekyrne har virkelig kost seg med det fine været ut, og har håndtert byggeplassen veldig godt. Fascinerende å se hvor mye bråk, bevegelse, tipping av pukk osv. Som kan gjøres, samtidig som de er på tur inn til melking. De er jo blitt mer stødig og uredde enn de to varmblodshestene mine.

Til tross for at det går overrask­ende greit å ha så mange kyr, så kjenner jeg nå på at det skal bli godt å få samlet alle dyrene under tak igjen, for første gang på 10 år. Det er rart å tenke på at om 4 måneder, så står det ett nytt fjøset og en ny epoke ­begynner. Jeg startet i 2015 med 106.000l melk og en utslitt ­maskinpark, vi avslutta 2025 med knapt 194.000l melk på samme driftsbygning og oppdatert ­maskinpark. I. 2026 sikter jeg mot 250.000l med innflytting i nytt fjøs i august/september. Nå er det bare å brette opp arma igjen, for det er litt av en sesong vi går inn i. Våronn, slått, fjøs­bygging og trøndersk vær i en ­herlig mix. Det er da man kjenner at man lever, selv om jeg ser ut som et spøkelse til tider. Jeg kan kun snakke for meg selv, men det er da jeg kjenner at det er dette jeg virkelig ønsker å holde på med.

«Våronn, slått, fjøs­bygging og trøndersk vær i en herlig mix. Det er da man kjenner at man lever, selv om jeg ser ut som et spøkelse til tider.»