Vektor-bårne sjukdommer
Det finnes mange vektor-bårne sjukdommer i verden og noen i Norge. Eksempler på dette er blåtunge på storfe eller borreliose på mennesker. Vektor-bårne sjukdommer skiller seg fra tradisjonelle sjukdommer da de generelt ikke overføres direkte mellom dyr, men via en levende mellomvert som ikke nødvendigvis selv blir sjuk. Slike mellomverter er ofte blodsugende innsekter, men kan også være ville fugler eller pattedyr.
Spesialveterinær i Helsetjenesten for storfe
Schmallenbergviruset spres med sviknott, her en blodfylt sviknott (KI-generert bilde)
Norge har en klimatisk fordel når det kommer til mange vektor-bårne sjukdommer grunnet vårt kalde klima og en relativt lang vinter. Dette medfører at mange vektorer ikke trives i Norge, og faren for at smitten kan overleve i mellomverter er langt mindre enn i mer sørlige strøk. I tillegg har Norge en geografisk fordel. Vi ligger langt unna mange av de tropiske og subtropiske regionene der flere vektor bårne sjukdommer er endemiske, det vil si konstant til stede. Avstanden gjør det vanskelig for mange vektorer å forflytte seg helt til Norge i løpet av én varm sesong. Topografien gir også en ekstra beskyttelse. Norges kuperte og fjellrike landskap utgjør en betydelig barriere for mange vektorer. Sammenliknet med flate land som Danmark eller Nederland, hvor spredning skjer lettere, har vi et klart fortrinn.
Risikoen for vektor bårne sjukdommer påvirkes først og fremst av klimatiske faktorer som temperatur og fuktighet, samt utbredelsen av aktuelle vektorer. Samtidig spiller også topografi, dyretetthet og livdyrforflytninger en viktig rolle for hvordan sykdommer kan etablere seg og spre seg. Globalt ser man en tydelig trend der sjukdommer som tidligere ble betraktet som «tropiske», nå sprer seg til nye områder. Klimaendringer gir bedre levevilkår for mange vektorer over stadig større geografiske områder, og denne utviklingen forventes å fortsette i overskuelig fremtid.
På generelt grunnlag er risikoen for slike sjukdommer størst jo lenger sør i Norge man befinner seg. Sjukdommene kommer som regel fra varmere strøk, og forekomsten er ofte høyest på sensommer og høst. Da har vektorene hatt tid til å forflytte seg nordover og oppformere seg i et antall vektorer som gir konsekvenser utover enkeltindivider, og mange dyr er på beite.
Noen vektor bårne storfesjukdommer har allerede etablert seg i Norge i varierende grad. Eksempler er Schmallenbergviruset, som spres med sviknott, samt babesiose og anaplasmose (sjodogg), som overføres via flått.
Blåtunge er et eksempel på en sjukdom som har nådd våre grenser, og trolig som en konsekvens av klimaendringer. Sjukdommen spres via sviknott og nådde høyst sannsynlig Norge med vinden fra Danmark. Og det resulterte i at mange besetninger med både storfe og sau ble rammet høsten 2024.
Forebygge
Da blåtunge ble påvist i Norge i september 2024, ble det raskt innført restriksjoner på dyreforflytninger og dyresamlinger. Hensikten var å begrense videre spredning av viruset. Sviknott har i seg selv begrenset forflytningsevne og vil normalt klare å bevege seg kun 1–3 kilometer over land i løpet av levetiden. Spredningspotensialet øker imidlertid dramatisk dersom smittede dyr transporteres i 80km/t på motorveier over store avstander til områder utenfor risikosonen. For det står ikke på mengden sviknott i Norge – den har vi rikelig av, også i Nord Norge. Tiltakene rettet mot dyreforflytning viste seg derfor å være avgjørende for å begrense smittespredningen og hindre nye påvisninger utenfor definert risikoområde.
Tradisjonelt smittevern har liten effekt mot en del av disse vektor-bårne sjukdommene da de ikke respekterer hverken landegrenser, import regelverk eller smittesluse. Dermed er verktøykassa for å forebygge slike sjukdommer litt mindre enn vi er vant til. Da må man se på andre mulige verktøy som restriksjoner for livdyrforflytninger slik at man begrenser spredning. Ektoparasittmidler kan også være et forebyggende tiltak i noen tilfeller, men dette vil avhenge hva som er mellomvert. Eksempelvis har vi alternativer som kan forebygge og redusere forekomsten av flått på dyra, mens det ikke eksisterer slike midler med dokumentert effekt mot sviknott.
«Benytte seg av mer vindutsatte beiter hvor sviknott ikke trives»
Vaksinasjon kan være et effektivt forebyggende tiltak, forutsatt at vaksine finnes og at vaksinering er tillatt mot den aktuelle sjukdommen. Tilgjengelighet av vaksine påvirkes av flere faktorer, blant annet sykdommens alvorlighetsgrad og utbredelse. Det finnes for eksempel ikke vaksine mot Schmallenbergviruset, til tross for at infeksjon kan gi alvorlige skader på foster, mens det eksisterer vaksiner mot blåtunge. Da blåtunge først var påvist i Norge, sto man derfor igjen med vaksinering som det viktigste tilgjengelige forebyggende tiltaket – både av hensyn til dyrehelse og dyrevelferd.
Det finnes også andre «enklere» forebyggende tiltak som å velge beiter der vektorene ikke trives i like stor grad eller har mindre «gunstig habitat». Dersom deler av beitene er mer flått utsatt kan det være effektivt å unngå de, eller benytte seg av mer vindutsatte beiter hvor sviknott ikke trives eller befinner seg.