2025 – Det året ingenting gikk på skinner

Men det har jo skjedd utrolig mye kult i høst også; skogsarbeid, bygging av kalvebinge, fjøstomt, rare ideer som blir til virkelighet og ett grovfôr som kyrne melker godt av. Det er bare vanskelig å se det gode når man står midt oppi det. Da er det bare endeløst med oppgaver som må gjøres, og motet svikter både titt og ofte. Sett tilbake, så er det ikke rart det føltes ut som en evig blåmandag. Vi har jo stort sett bare vært oss to, jeg og Ingebrigt. Siden han er på jobb på dagtid, så har jeg måtte klart meg mye alene. Da Case´n tok kvelden, sluttet også kårkaillen å hjelpe til. Vi har jo andre traktorer, men de kunne han ikke bruke, til tross for at de har blitt brukt før. Skulle tru han og Case´n lever i en form for symbiose. Blir spennende å se hvordan dette samholdet utvikler seg når vi får reparert traktoren.

Dette gjorde jo at det plutselig ble enda mer småjobber på undertegnede. Det er jo litt som de sier, at man ikke vet hvor mye jobb disse kårkaillene gjør før man mister de. Jeg har jo alltid vært bevisst på den tanken, men kjente det likevel godt på kroppen da jeg plutselig sto med alt selv. Bare det å få lagt inn rundballhenting, vannfylling og så videre i rutinene tok litt tid, spesielt når det til tider føles ut som jeg er halvt dement og har teflonhjerne.

«vet hvor mye jobb disse kårkaillene gjør før man mister de»

Hvem bygger ett 50 kvadrat leskur alene, egentlig?

Det var ett slag i magen, da jeg innså at fjøsbygginga måtte vente til neste år. Jeg hadde lagt opp det meste til denne høsten; buskapen var klar, og jeg var mentalt forberedt på å være ferdig i det gamle fjøset. I oktober ble det søkt om tilskudd til 66 dyr. Det er innafor på 20 båsplasser og 12 kalveplasser synes jeg. Utegangen til ungdyra måtte flyttes, siden den sto der det nye fjøset ville komme. I tillegg trengte de enda mer liggeplasser, siden utegangen egentlig vært makset fra før. Det enkleste hadde vært å kjøpe en ny rundbuehall, men den kostnaden føltes bortkasta da jeg vet at jeg får et stort lån neste år. I tillegg ligger det mye materialer overalt på gården, og takplater som «vi sikkert får bruk for senere». I hodet mitt var det da enklest å bygge et leskur selv, slik at melkekyrne fikk ett eget. Det var mange timer jeg angret på nettopp det. Vrangskapen i meg gjorde det umulig å endre på plana. Siden Ingebrigt jobber på dagtid, og kveldene forsvinner fort, så var det kun meg og gardintrappa. Etter hvert også stigen, da jeg fant ut at det var dumt å balansere i ei gardintrapp når jeg kan bruke stige.

Laget på viljestyrke, Redbull, og bannskap

Det er ett under at jeg ikke falt ned mer enn jeg gjorde, da jeg er selvoppnevnt superklæbb. Med bronkitt/forkjølelse innabords, ble jo ikke balansen bedre, og plusser du på en typisk trøndersk høst med mye regn oppå der igjen, da er det ett lite mirakel. Men skuret sto til slutt. 50 kvadratmeter (de må jo leve i litt luksus når de skal melke). Laget på viljestyrke, Redbull og bannskap. Men det var ett fint syn da det sto ferdig. Dessverre varte det bare i noen dager, da det kom ett vindkast (som egentlig ikke var så sterkt) og tok med seg hele skuret. Som om det ikke var nok, var det midt i levering til skolebuss og barnehage, og jeg var så klart alene oppi det hele. Og min kjære uten telefon den dagen, så jeg hadde ingen å ringe for å spørre om råd. Leskuret måtte sikres, for det falt kun 1–2 meter unna huset, barna måtte kjøres, jekkestroppene lå selvfølgelig ikke der de skulle og hodet måtte holdes kaldt. Sett i ettertid, så er det et fantastisk plott til en komiserie. Som jeg titt og ofte føler livet mitt er, uten at jeg egentlig har signert kontrakt på det.

Disse fantastiske dyra

Det er jo så gøy at disse dyra er veldig tilpasningsdyktige. De melkekyrne som er ute, er fornøyde om de får mye mat og tørt liggeområde. Gjengen inne har også imponert meg. Til nå har det vært faste 5–6 kyr som har gått ut etter melking; ventet i vente-paddock, og kommet inn igjen. Der har de enten stått og slappet av, eller planlagt hva de neste rampestrekene skal være. De er så drevne nå at når jeg åpner fjøsdøra, så vet de hva som skal skje. Og da trenger jeg kun å slippe de løs, så går de ut mens jeg melker de andre kyrne. Det gjør jo at dette opplegget er gjennomførbart.

Prosjekt fjøstomt

Selv om selve bygginga ble utsatt, så ville entreprenøren lage fjøstomta i høst/vinter. Det ble noen intensive uker, da vi måtte flytte rundbuehallen til kvigene, samt ta ned en god del skog. Vi var jo allerede på etterskudd etter i sommer. Selv om vi hadde noen andre til å grave og sprenge (gøy!!), så var det enorme mengder med jordmasse som måtte kjøres bort. Det ble mye kveld/nattarbeid, for å rekke alt både for entreprenørenes del, men også fordi det var meldt snø og enda mer vått vær. Heldigvis fikk vi god hjelp fra faren til Ingebrigt den siste helga, samt lånt dumperhengere fra sambygdinger, så det gikk kjappere. For det tar litt tid å kjøre bort over 100 lass med masse på ei uke.

«Laget på viljestyrke, Redbull og bannskap»

Jurbetennelser og celletall

Det meste av utstyret er ikke vasket enda, og står ute fremdeles. Enkelte gjerder har fryst fast, KSL-revisjonen ble levert en god tid etter fristen, registreringene i Kukontrollen har aldri vært så mangelfull (veldig vondt for «flink pike»-syndromet) og alt har vært litt på halv tolv. Mye gjøremål gjør at det blir sløvhet, og plutselig ble det flere dyr med jurbetennelse og 300 000 i celletall på tanken. Da ble alle krefter satt inn for å finne synderne. Etter slike tilfeller, så blir man nesten litt redd for å gå i fjøset, eller kjenne på jura etter melking. For man orker ikke enda mer prakk. Kvalitets-sms´n blir lest med ett halvt øye. Etter ei stund begynner man å slappe litt mer av, men veit av erfaring, at det kan ikke gå for godt heller. Da kommer det plutselig enda mer snikende. Men vi må prøve å godta at slik er det, og være fornøyd med det man får til og rekker over. Det er jeg veldig god på å si til andre, men fantastisk dårlig på å følge selv.

Stolt over hva vi får til

Det er mange gjøremål som står igjen, men sett tilbake er det utrolig mye jeg har gjort i år. Mye som jeg egentlig måttet hoppe i. Jeg har fått mengdetrening med traktorkjøring, både på hovedvei, ulendt terreng og med ulike redskaper. Jeg har fiksa vannlekkasjer, sveisa innredning og generelt reparert både fjøs og utstyr. Jeg har bygd både leskur og flytta dyregrupper alene, planlagt fjøs og oppi dette prøvd å ha et familieliv. Den siste er kanskje det vanskeligste punktet, eller i alle fall der hvor samvittigheta er størst. For det har vært ett rotterace i år, og spesielt de ukene etter arbeidet med fjøstomta starta, da var det enormt mye. Men jeg har aldri vært stoltere over den lille gjengen min, og hva vi får til som en familie. Det ryker og fyker innimellom, men det er utrolig hva vi får til. Og fritidsproblemene, de er det lite av.