Tidlig handling avgjørende

Erfaringene viser at tidlig og konsekvent handling har vært avgjørende for å stanse spredning av smitte. Allerede på 1800 tallet innførte norske myndigheter krav om avliving ved alvorlige smittsomme dyresjukdommer, som munn- og klauvsjuke. I flere andre land har man ikke vært like konsekvente, og sjukdommer har fått spre seg.

I Norge har vi erstatningsordninger for å redusere belastningen for den enkelte bonde ved ulike bekjempelsestiltak. Når staten pålegger avliving av husdyr på grunn av en smittsom sjukdom, utbetales erstatning for dyra og utgifter til rengjøring og desinfeksjon.

Sjukdomsbilde hos norske husdyr

I Norge har vi lite sjukdom generelt og lav dødelighet på landdyr. Det har bidratt til at vi har lavt forbruk av antibiotika og andre medisiner til dyr. Samtidig er det ingen garanti for at situasjonen vil forbli slik. De siste årene har vi sett alvorlige sjukdommer som fugleinfluensa, blåtunge, afrikansk svinepest og munn og klauvsjuke komme stadig tettere på Norge. Klimaendringer, mer åpne grenser og større reiseaktivitet bidrar til økt risiko for smitte til norske husdyr.

Vi har også erfart at enkelte sjukdommer som var vanligere tidligere, for eksempel storfetuberkulose, har dukket opp igjen. Slike sjukdommer kan ha et mer kronisk og lite tydelig forløp og er derfor vanskelige å oppdage tidlig. Når sjukdom først påvises, for eksempel via kjøttkontrollen på et slakteri, kan smittekilden allerede være svært vanskelig å spore.

Fristatus gir beskyttelse og markedsadgang

Et viktig virkemiddel i arbeidet med å bevare Norges gode dyrehelse er at vi har fristatus for flere alvorlige dyresjukdommer. Dette gir oss mulighet til å stille tilleggskrav ved import av dyr og avlsmateriale, slik at norske husdyr får bedre beskyttelse mot introduksjon av sykdommer. Samtidig gir fristatus fordeler ved eksport av avlsdyr og genetisk materiale som sæd og embryo, og derav mulighet for bedre markedsadgang. For storfe har Norge blant annet fristatus for munn og klauvsjuke, brucellose og tuberkulose. For å dokumentere og beholde fristatuser, er vi avhengige av systematisk å overvåke storfepopulasjonen i Norge.

Slik fanger vi opp sjukdom før den sprer seg

I norske husdyrhold gjennomfører Mattilsynet hvert år omfattende overvåkings og kontrollprogrammer. Mange tusen prøver blir analysert årlig, og mange av dem blir tatt ut på slakteri. Programmene brukes både til å dokumentere frihet fra bestemte sjukdommer og til å finne anlegg der det er behov for tiltak for å utrydde smitte.

Aktiv overvåking

Overvåkingen skjer på to måter. Aktiv overvåking innebærer prøvetaking, ofte av tilsynelatende friske dyr. I tillegg til de sjukdommene vi har fristatus for, blir det for storfe for eksempel tatt ut prøver for paratuberkulose, kugalskap og Salmonella. Mattilsynet tar ut og betaler for prøvene, mens Veterinærinstituttet planlegger programmene og analyserer prøvene på vegne av Mattilsynet.

Passiv overvåking

Passiv overvåking er basert på kliniske symptomer. Hvis dyr viser tegn som gir mistanke om alvorlig smittsom sjukdom, skal bonden eller veterinæren varsle Mattilsynet slik at prøver kan bli tatt ut raskt. Lav terskel for varsling gjør det mulig å sette inn tiltak tidlig og stanse alvorlige sjukdommer før de får spredd seg.

Overvåkingen hjelper oss å oppdage sjukdom tidlig, og bonden spiller en nøkkelrolle i å hindre at sjukdom i det hele tatt får fotfeste.

God dyrehelse starter i fjøset

Norske storfebønder gjør hver dag et viktig forebyggende arbeid og skal ha en stor del av æren for den gode dyrehelsa i Norge. Gjennom gode rutiner i fjøset kan risikoen for sjukdom reduseres betydelig.

Smitteverntiltak som kontroll med besøk i fjøset, bruk av rene klær og sko, rengjøring av utstyr og oppmerksomhet på smittesituasjonen rundt gården, er viktige tiltak. Flytting av dyr mellom gårder er den mest effektive måten å spre sjukdom på. Tenk derfor nøye gjennom behovet før du kjøper eller selger dyr. Be om å få se egenerklæring fra selger i forkant, og si nei takk dersom papirene ikke er i orden.

Når forebyggende tiltak ikke er nok, og sjukdom likevel bryter ut, er det avgjørende at du varsler Mattilsynet og fryser situasjonen på egen gård inntil du vet mer. Mattilsynet vil vurdere situasjonen og sette inn nødvendige tiltak for å stoppe smitte, vanligvis i tett samarbeid med dyreeieren og næringen.

«Gjennom gode rutiner i fjøset kan risikoen for sjukdom reduseres betydelig»

Felles ansvar og mål

God dyrehelse er ikke et resultat av tilfeldigheter, men av målrettet innsats og samarbeid over tid. Alle som jobber med dyr – bønder, veterinærer, næringen og myndighetene – bidrar hver dag til å holde norske husdyr friske. Selv om vi har ulike roller, har vi felles ansvar og felles mål: Et bærekraftig husdyrhold med friske dyr og god dyrevelferd. Sammen jobber vi for å være forberedt på å møte nye sjukdomstrusler og utfordringer. Dette arbeidet er også en viktig forutsetning for trygg matproduksjon og for å sikre nok mat til befolkningen.

Les mer: mattilsynet.no/dyr/dyresykdommer/slik-beskytter-du-dyreholdet-ditt-mot-sykdom