Pensjonsdatoen som forsvant

Anders begynte sammen selv med faren sin i 1980, som 19 - 20-åring, og overtok gården i 2000. Faren, som nå er 87 år, er fortsatt til stede på gården. For halvannet år siden ble far og sønn enige om at Ivar skulle bli med for fullt, og at de skulle få det til å lønne seg. Ivar hadde jobbet som tømrer og prøvde først å få permisjon for å være hjemme og jobbe på gården i periodene. Da arbeidsgiveren ikke var helt villig, ble valget tatt. For Anders var det avgjørende: hvis han skulle være sjef og drive alene, ønsket han å sette en sluttdato som ga ham noen år til å gjøre andre ting også. Men da sønnen Ivar ville bli med i driften på heltid forandret faren mening. Anders forklarer nærmere: – Det er jo det samme hvem som eier det. Nå kan vi ha mange år i lag og få dette til. Så da forandret alt seg på en lørdag.

Nå står ny Delaval melkerobot i innpakning på gården og klar for installasjon. De skal bytte ut den 13 år gamle roboten når den nye blir montert nå i sommer. Anders gleder seg til de smarte funksjonene – blant annet reproduksjonsprogrammet som gir hjelp til å finne rett tidspunkt for inseminering og varsler om kua er drektig.

Melk med kvalitet – hver eneste dag

Om det er én ting Anders følger med på fra morgen til kveld, er det melkekvaliteten. Celletallet er det første han sjekker når han står opp, og det siste han ser på før han går inn om kvelden. Han har lært seg til å ta et enkelt utslag med ro – en ku kan vise én million celler den ene melkingen og være helt fin den neste. Sammen med veterinæren har de også fått bukt med luftveisproblemer på kalv gjennom et vaksineringsprosjekt, slik at den delen nå er under god kontroll.

Besetningen består av 40 melkekyr, 100 prosent NRF, og kvota ligger på rundt 315 tonn. Produksjonen er jevn gjennom hele året – de har ikke konsentrert kalving – og med godt vinterfôr holder både mengde, protein og fett seg stabilt gjennom både sommer som vinter.

Avl som er blitt spennende

De siste årene har avlsarbeidet fått en helt ny plass på Ongstad. Tidligere tenkte Anders lite på det – han hadde nok melk og heller plass til flere dyr. Nå er bildet et annet. Med gentesting av kviger begynner de å se dyra på en ny måte, og de leter bevisst etter okser som passer besetningen og roboten: – Vi hadde en periode med mange kviger med små og tynne spener, som var et problem for roboten å sette på. Da må man prøve å vri trenden forteller Anders..

Æren for den økte interessen gir han i stor grad veterinær Magnus, som er «levende interessert» i avl og så entusiastisk at det nå har smittet over på bøndene. Anders ser tydelig potensialet: bedre ytelse og friskere dyr. Han tror også kvota kan økes uten å måtte kjøpe, rett og slett ved å optimalisere det de allerede har, og henter inspirasjon fra dyktige kolleger i regionen som ligger langt over 10 000 liter i snitt.

Kyr i fjæra og virtuelle gjerder

Beitene på Ongstad er noe for seg selv. Kyrne trives bedre nede i fjæra enn oppe på gården – kanskje er et saltet som lokker – og da roboten kom, var det aldri snakk om å la være å la dem gå opp og ned til havet daglig på sommerbeite. Med en besetning på 40 kyr som er ute fire–fem timer, er det uansett ingen kø av betydning når de kommer inn igjen. Og med den fantastiske utsikten med Lofotfjellene i bakgrunnen stopper ofte passerende sykkelturister opp og ser på kyra når de krysser veien etter å ha vært i fjæra.

Ungdyra går på utmarksbeite langt langs fjæra, og her har paret tatt i bruk Nofence virtuelt gjerde. Etter stadig å ha måttet hente dyr fordi elgen rev ned gjerdene, opplever Anders teknologien som en befrielse: nå kan hele det gamle beitet tas i bruk igjen, og dyra lærer systemet på bare noen dager. De deler utstyret med naboer som driver med kjøttfe og sau, og rammer inn både myrer, dammer og andre områder etter behov.

Fellesskap og framtidstro

På Hadseløya er de nå tre melkeprodusenter igjen, og selv om flere har gitt seg, ser Anders lyst på framtiden. Nøkkelen, mener han, er samarbeid: naboene deler utstyr, erfaringer og en kaffekopp innimellom. Han er tydelig på at den halvtimen rundt kaffebordet er verdt mye mer enn en rask melding om hvem som har hva: – Det er derfor på samme måte som at lille Norge har blitt så bra på idrett. Vi har skjønt at vi kan hente mye på samarbeid. Det går i hvert fall ikke an å sitte på hver sin tue.

Anders legger ikke skjul på at kostnadene bekymrer. Diesel, strøm, materialer og maskiner som stadig blir dyrere. Men han tror på verdien av det de holder på med, og på at uroen i verden har fått folk til å se nytten av norsk mat og selvberging.

Aller mest handler det likevel om gleden ved å være bønder. Det var den gleden som fikk Ivar til å velge gården framfor snekringen, og som gjorde at Anders utsatte pensjonsplanene sine. Nå står de to generasjonene i fjøset sammen, med en ny robot, blanke friske dyr og kyr som beiter i fjæra. Og sammen har de nå en klar plan om å satse videre på Ongstad.