Beitedyr som gleder eieren

Ja, hvordan gikk det da med våre ukuelige og håpløse kyr som skulle til beite og oppføre seg som kyr flest. Rimelig bra vil jeg si. Etter noen dager med lufting i området bak fjøsen ble porten til beiteveien åpnet, og det var den slappeste gjengen med kyr jeg har sett som gikk i rolig gange til beitet. Det var en lettelse og samtidig litt kjedelig. Aldri fornøyd med andre ord, men alle er like hele. Som tross alt er viktigst, og at kua mi Sommer er flink og rolig jente. I disse sensommerdager er det kanskje litt glemt at de minste kvigene i utmarka lekte limbo med strømtråden en periode, og inviterte seg inn på forbudt område rundt hytta vår og på nysådd eng. det hører nok med en liten sjarmer ende innkjøringsperiode ved beiteslipp. En stakkars bonde kan bli oppgitt og lei når den ene «fridagen» i uken hvor det bare er fjøsstell som skal tas, må bli brukt til å reparere strømtråd og få ut kviger. Dyrebar tid som skulle brukes sammen med barna, hvor vi egentlig bare skulle fjase vekk dagen sammen. Det er nok en utopi å tro det til tider, og når Lars Erik sier at det faktisk har vært en endeløs slått hele sommeren så skjønner en raskt at det er ikke mangel på arbeid som skal gjøres. Noe jeg vet mange kjenner seg igjen i. Men vi er berget fôrmessig for vinteren, og det priser vi oss lykkelig for da vi ser at andre bønder sliter med å komme seg utpå våte jorder med utstyret sitt. Det er aldri en selvfølge med det grovfôret, verken i mengde, kvalitet eller å få det berget.

Sommeren går raskt, som vanlig

Det har vært lite spenning å melde her fra gården hvor livet har gått sin vante gang, med litt små reparasjoner av diverse utstyr som hører med når det brukes, stopp på robot pga. strømbrudd og en gang utslitt gripeklo på natten, insemineringer, opplæring av kviger til roboten, kalving, tilsyn på beite, slått, hjemkjøring av rundballer, overgjødsling og gjerding. Det høres kanskje kjedelig ut, men det er veldig godt når hverdagen går som normalt. Dessverre fikk vi en kasting på ei ku som skulle sines av om noen ukers tid. Siden hun fremdeles melker litt over 30 liter i døgnet håper vi at «Kattepus» holder laktasjonen sånn noenlunde normalt. Heldigvis er kasting så sent i drektigheten sjeldent, men det er uansett veldig kjedelig når det skjer og spesielt siden kalven nesten er ferdig utviklet. På den annen side kalvet gammelkua vår Sid sin 7 kalv, og er «up an running» som melkeku igjen, hun ser veldig frisk og fin ut, og vi håper det blir nytt påsett på henne. Det er fint med de dyrene som en må stoppe litt ekstra opp med under stellet, for å slå av en prat og bare gi litt ekstra kos, og går man runden med klippemaskinen kommer hun smygende for å få seg en klipp.

Vi har og kommet i gang med mastittvaksinen, hvor vi har valgt å rulle samtlige kyr som skal være med videre inn i vaksinasjons programmet. Målet er å få flokk immunitet, og selv om det er en del datoer å følge med siden hvert individ skal ha to doser før kalving og revaksinering i løpet av laktasjonen synes jeg det er et overkommelig opplegg å følge. Når de er ute på sinkubeite er det litt mer utfordrende å treffe anbefalt dato, men man gjør så godt man kan når kyrne skal inn for kalving eller andre skal ut ved sining. En må være litt på hugget for å huske alt, og gode lister med dato er viktig. Det er mange sininger fremover i de neste ukene møt høsten, og jeg synes på en måte det var greit å få bekreftet på at valget på vaksinering er riktig da det kom tre enkeltspeneprøvesvar hvor alle hadde s. aureus. Samtidig har jeg oppdaget at noen enkeltkyr har fått tilbake en ubudne gjeste oppe i fremre del av jurfestet. Den kom avslørende frem ved jurklipp, og jeg trodde det først var skitt festet til pelsen, men den umiskjennelige formen til vorten var ikke til å ta feil av. Jeg håper det bare blir med noen enkeltindivider, men en periode for veldig mange år siden at vi var veldig plaget med store vorter i jurfestet på flere kyr. De luktet død og fordervelse og vi brukte mye remedier for å pleie området som var infisert, og husker jeg ikke feil var det et godt oppblomstringsområde for vår venn s. aureus. Like raskt som de dukket opp forsvant de, og de ble glemt. Så var de vel gjemt og ikke glemt, men forhåpentligvis har kyrne våre delvis immunitet mot viruset ennå, slik at det er om å gjøre å holde sine lure øyne åpne for å følge med på situasjon i flokken. Selv om det er plagsomt med sykdomsutbrudd, enten det er mastitt eller i dette tilfellet kanskje vorter, er det veldig interessant å følge med på da det vekker nysgjerrigheten på hvorfor det blir slik.

En ting er i alle fall sikkert, har en gård og dyr, så er det aldri kjedelig. Det er alltid noe å bryne tankene sine med på godt og vondt. Og akkurat nå bryner vi oss på å få til tre dager med av løsing og fri fra gården, for å bade oss og ungene i Alta Nordlysbad, det skal litt til med planlegging for å rive seg løs, men det er helt sikkert sundt. Har jeg hørt. Personlig lider jeg av litt sommerlig brakkesyke for å forlate gården, omså bare for noen dager, det er mye om og hvis. Men det får stå sin prøve å lytte til regnet fra innsiden av en campingvogn. Det blir uansett godt å komme hjem igjen til gård og grunn.