Tanken bak samdyrking

Både flerårig raigras og hundegras har god gjenvekstevne etter slått og gir i vitale og godt gjødsla bestand store avlinger med tre og flere slåtter per sesong. Hundegras tåler den norske vinteren bedre, men har en fôrkvalitet som er vesentlig dårligere enn raigrasets. Ved å så artene sammen kan en tenke seg at raigraset bidrar positivt til avling og kvalitet så lenge det henger med, og at ­hundegraset tetter igjen og bidrar til avling når raigraset har gått ut.

Testopplegg

I en serie med forsøksfelt lagt ut fra Målselv i nord til Forsand i ­sør-vest ble hundegrassortene Frisk og Laban dyrka i reinbestand og hver for seg i blanding (50 prosent av total frøvekt) med flere sorter flerårig raigras (Spire Surfôr Pluss 100 fra Felleskjøpet Rogaland Agder pluss de norske sortene Fia og Trygve). Det var også med forsøksruter med bare flerårig raigras. Felta ble slått fra tre opp til fem ganger per sesong, avhengig av hvor de lå, og de gikk over tre år. En hadde mål om å finne ut hvor store forskjeller i fôrkvalitet det var mellom raigras og hundegras, hvor lenge raigraset holdt stand og hvor godt hundegraset deretter dekte opp, og til slutt om det var forskjeller i avlingspotensial og kvalitet ­mellom de to hundegrassortene.

Fôrkvalitet hos hundegras versus flerårig raigras

• I førsteslåttene var fôrenhetskonsentrasjonen (FEm/kg tørrstoff) vesentlig høyere i flerårig raigras enn i hundegras. Forskjellene mellom artene var ­mindre i andreslåtten, men større igjen i slåttene som ble tatt om høsten.

• Hundegraset hadde høyere innhold av fiber (NDF) og ufordøy­elig fiber, og lågere innhold av vannløselige karbohydrater enn det flerårig raigras hadde.

• Sjøl ikke med så hyppig høsting som fem slåtter i Fræna, fire slåtter i Stjørdal og tre slåtter i Målselv ble fôrenhetskonsentrasjonen 0,90 eller høyere i hele årsavlinga av hundegras. En var nærmere dette målet for flerårig raigras.

Hundegraset kompenserte da raigraset gikk ut

• Der raigras og hundegras var sådd sammen, utgjorde raigraset 80 prosent eller mer av avlinga i førsteslåtten i første engåret på de fleste felta.

• Etter første engåret gikk inn­holdet av raigras jevnt ned på alle lokaliteter, og i tredje engåret var raigraset nesten borte med unntak for et ­enkeltfelt på Nordmøre der det utgjorde rundt 30 prosent.

• Hundegraset tetta bra igjen etter hvert som raigraset gikk ut, men i det tredje engåret var total ­tørrstoff­avling lågere i blandingene enn der det var sådd bare hundegras.

• Total fôrenhetsavling over tre år var marginalt større i blandinger enn i reinbestand av hundegras i det vi har kalt raigrasvennlige områder, mens det var motsatt i områder med tøffere vintre.

  

Laban var ikke en bedre hundegrassort enn Frisk

• Vurdert ut fra tørrstoffavling var det ingen indikasjoner på at den relativt nye sorten Laban er mer yterik eller hardfør enn den eldre Frisk.

• Fôrkvaliteten var lik hos de to sortene.

Samdyrking av hundegras og raigras kan ha noe for seg

Sjøl om det ikke ble noen markante forskjeller i total fôrenhetsavling over tre år på å dyrke hundegras i reinbestand og hundegras og flerårig raigras i blanding, kan det være verdt å gå for sam­såing av artene. Den raigrasdominerte avlinga en kan regne med å få i første engåret, vil ha en unik fôrkvalitet som passer til høgtytende dyr. Etter å ha tatt ut dette potensialet, vil tiltetting med hundegras sikre at avlingsnivået holdes oppe uten fornyingskostnader som eller ville kunne følge av raigrasutgang. Hundegrasdominert fôr fra seinere engår med lågere energiinnhold må da forutsettes brukt til andre dyregrupper.