Den fantastiske kløver`n og dens hjelper
Belgvekstene lever i symbiose med nitrogenfikerende bakterier, og du kan spare på nitrogengjødsla og likevel få gode avlinger og bra kvalitet.
.png)
Lufta består av ca. 78 prosent nitrogengass, som er svært stabilt. Yara spalter nitrogenmolekylet med strøm og olje, lynnedslag spalter det med brask og bram, mens nitrogenfikserende organismer spalter det med enzymkomplekset nitrogenase.
Lufta består av ca. 78 prosent nitrogengass – en svært stabil gass. To nitrogenatomer er bundet sammen med en trippelbinding, og det er bare lynnedslag og nitrogenfikserende organismer som kan bryte denne naturlig. Dette er sterke saker! Etter mye forskning fant Birkeland og Eyde i 1903 hvordan dette kunne gjøres kontrollert – og 1905 ble det kommersiell produksjon av nitrogengjødsel ved Notodden. Et norsk Industrieventyr var i gang, og vi glømte liksom disse gratis-medarbeiderne nede i bakken. I skrivende stund har det nylig starta kriger i Midtøsten. Oljeprisene fyker oppover – gjødsla likeså. Mer belgvekster i enga er derfor mer aktuelt enn noensinne.
Flere nitrogenfikserere
.jpg)
Har du rødkløver i enga kan du redusere på nitrogengjødsla, men likevel oppnå god avling. Den gir dessuten en bedre mineralsammensetning i fôret.
Det finnes mange ulike organismer som kan fiksere nitrogen fra luft. De meste kjente er rhizobiumbakteriene som lever i symbiose med belgvekstene. En annen kjendis i Norge er cyanobakteriene som infiserer røttene på oretrær. Det gjør at oretrærne kan leve et liv i luksus og kaste fra seg blader som fortsatt er grønne om høsten. Videre finnes det frittlevende organismer i jorda som fikserer nitrogen, samt noen som lever tett inntil røtter og på blader, og skaffer plantene ammonium. Disse siste kan du faktisk få kjøpt og sprøyte ut, uten at jeg i skrivende stund kan si effekten under norske forhold. Uansett – i jordbruket holder vi en knapp på kløverplantenes rhizobiumbakterier i bakken. Ikke bare fordi disse er helt gratis, men fordi kløverplantene har så mange fordeler i fôret!
Rhizobiumbakteriene
Rhizobiumbakteriene har flere slekter og undergrupper som lever i symbiose med de ulike belgvekstartene. Mange overlever lenge i jorda uten at det er belgvekster der, men fikserer da lite til intet nitrogen. I det ei belgvekstplante begynner å spire, sender den spirende planta ut roteksudater som signaliserer til rhizobiumbakteriene at nå er det på tide å våkne. Bakterien infiserer belgvekstrota, og manipulerer planta til å bygge et lite hus for seg – en knoll – hvor den kan bo og formere seg i. Inne i denne knollen blir det etter hvert mange bakterier som fikserer nitrogen.
Superkraften
.png)
Når et kløverfrø begynner å spire, sendes det signaler til rhizobiumbakteriene som kanskje har ligget inaktive i bakken i flere år, at nå kan de våkne. Bakterien får planta til å lage en knoll, hvor den kan formere seg og starte biologisk nitrogenfiksering.
Det er enzymkomplekset nitrogenase som gjør at nitrogenfikserende organismer kan bryte den svært sterke trippelbindinga i nitrogenmolekylet. I enzymet er det metaller som står for elektronoverføringer som gjør at trippelbindingen brytes (se faktaboks). Det dannes ammoniakk som diffunderer ut av enzymkomplekset. Her trekker ammoniakken til seg et hydrogenion og blir til ammonium som raskt bygges inn i aminosyrer, proteiner og nukleinsyrer. Prosessen krever mye energi, og bakteriene får sukker fra planta.
«Det er enzymkomplekset nitrogenase som gjør at nitrogenfikserende organismer kan bryte den svært sterke trippelbindinga i nitrogenmolekyle»
Hvor mye?
Hvor mange kg nitrogen belgvekstene kan fiksere pr. dekar og sesong, avhenger av jordart, temperatur, kløverart og vekststadium. 30 kg pr. dekar har vært nevnt, men er nok ikke normalen. For mye kløver bør man sjølsagt heller ikke ha i enga, da kløveren er vanskelig å tørke og ensilere. Drøvtyggere kan dessuten få trommesjuke om de beiter på for mye kløver. Tilgangen bør begrenses og det må gis stråfôr i tillegg. Både gjenlegg og førsteårseng bør gjødsles så kløveren ikke dominerer fullstendig.
Er det mye nitrogen i bakken, er det ikke sikkert kløverplantene gidder å etablere symbiose med bakteriene. Om du kniper over en nitrogenfikserende knoll, og den er rødlig, betyr det at nitrogenfikseringa er i gang. Grasartene er raske til å suge til seg nitrogenet, og belgvekstene konkurreres derfor ofte bort.
Rhizobiumbakterienes nitrogenfiksering
Nitrogenfikseringa i en rhizobiumbakterein skjer i "cellesafta".
Her flyter blant annet enzymet nitrogenase. I nitrogenase inngår metallene molybden og jern, og det er i disse metallene det skjer elektronoverføringer slik at trippenbindinga i nitrogenmolekylet brytes.
Molekylet leghemoglobin posjonerer ut akkurat nok oksygen til at den nitrogenfikserende bakteria får energi, men holder det oksygenfattig nok til at nitrogenaseenzymet ikke ødelegges. Det er leghemoglobinet som farger en aktiv nitrogenfikserende knoll rødlig.
Resultatet av nitrogenfikseringa er ammoniakk som raskt trekker til seg et hydrogenion (proton) fordi det er fuktig miljø i cella. Dette difunderer raskt inne i andre celler og bygges inn i amiosyrer, nukleinsyrer og proteiner.
Nødvendig i øko – penger spart i konvensjonelt
.jpg)
Rødkløverrota er djup samtidig som den også har mange siderøtter. Den er derfor relativt tørkesterk og kan redde avlinga i tørre år. Denne planta er gravd opp tidlig på våren, så de nitrogenfikserendeknollene kan bare så vidt skimtes helt øverst på rota.
Kløveren i enga er helt nødvendig for de som driver økologisk. Skal du har avling må du ha kløver! For de konvensjonelle kan de spare penger på gjødsel. Reduserer du på nitrogengjødslinga– for eksempel 4–5 kg pr. dekar – vil kløveren trives bedre. Om det er vekst i kløveren vil du mest sannsynlig høste samme avling, samtidig som fôret blir mer smakelig og mineralrikt. I tørre år vil kløveren føre til større avling enn om det bare er grasarter i enga.
Mer mineraler
Tofrøblada planter inneholder alltid mer mineraler enn planter i grasfamilien. Fôranalyser av ei eng med kløver inneholder så å si alltid mer kalsium og magnesium. Viktige mineraler for alle, men spesielt viktige for lakterende dyr, og dyr i vekst. Riktignok blir rødkløveren svart, men det bryr ikke dyra seg så mye om og eter det like godt. Det er oksidering som gjør at kløveren blir svart – akkurat det samme som skjer med en banan eller eple som blir brunt når det ligger i luft.
Kløvertrøtthet
Økolandbruket var kanskje litt vel ivrige på å bruke kløver hele tida for 20–30 år sia, så noen garder opplever kløvertretthet. Dette kan skyldes nematoder eller sopper. Opplever du at rødkløveren går raskt ut etter fornying av enga, kan dette være en årsak. Sjekk imidlertid gjødselnivået først! Om du bor på flatbygdene og kan fornye enga så fort kløveren går ut, vil vi anbefale at man kjører korn eller grønnfôr uten belgvekster et år eller to før det såes nytt gjenlegg med kløver. En forutsetning er at man holder det så ugrasfritt som mulig, da mange ugras også kan opprettholde formeringa av nematodene.
Om det er vanskelig å etablere ny eng fordi det er bratt, mye stein og så videre, må du handtere enga di på en anna måte for at avlingene skal opprettholdes. Antall slåtter bør kanskje reduseres og stubbhøgden bør være god. Velg dessuten med arter som kvitkløver og engrapp, da disse kryper bortover og tette ledig plass der andre har gått ut.
pH og mikronæring
Belgvekstene krever høgere pH enn mange grasarter, og bør ligge rundt 6,2-6,4. pH 7 nevnes også i enkelte artikler. Om du vil prøve deg på luserne, er behovet enda høgere.
Mikronæringsstoffet molybden er et viktig stoff for mikrobene som driver med nitrogenfiksering. Det er ikke mye som trengs, men dersom pH er svært låg, er det lite tilgjengelig. Kalking er derfor også viktig for at tilgangen skal være tilstrekkelig for kløverplantene. I tillegg er kobolt viktig for de nitrogenfikserende mikrobene. Blir det mangel på det, vil det synes som mangel på nitrogen.
Luserne – godt fôr og jordløsende effekt
Tidligere Nibio i Valdres, nå Graminor, har siden 1990-tallet anbefalt å prøve luserne i litt mer utradisjonelle områder. Om du vil ha mest mulig protein må luserna slås tidlig. Stengelen blir nemlig raskt tjukk og treen. Imidlertid vil ikke luserna overleve flere år i enga om det slås hyppig. Luserne er lett å få til for noen, men umulig for andre. I Gudbrandsdalen trives den bra, men i Østerdalen såg det ut som om den ikke ville være. Inntil det kom frø som er ferdig smitta med rett bakteriestamme.
Luserna har voldsomme røtter, og er en av få arter som faktisk kan løse pakka jord, så den er uansett verd å prøve. Siden den ikke holder så lenge om du slår hyppig, bør du ha med arter som kvitkløver og engrapp som kryper bortover og tetter glipper når andre går ut. Som to små reddende engler.