Fra samdrift til familiebedrift

Historien bak Eiker gårdsysteri begynte med tre nabofamilier som ville gå sammen om en moderne samdrift. Fjøset sto ferdig i 2002 og ysteriet året etter, med et uttalt mål om god dyrevelferd. Etter noen eierskifter gjennom årene var det Ida og Even som overtok i 2022 – og dermed fikk de både et fjøs «ti ganger større enn det vi kunne drømt om å bygge selv» og et etablert ysteri på kjøpet.
Even har bakgrunn fra sjøen og som landbruksentreprenør, mens Ida kom fra politi-jobb og kastet seg inn i melkeproduksjonen mer eller mindre fra scratch. At de takket ja til å ta over, kom ikke uten grubling. I dag angrer ingen av dem:

– Vi ville valgt det samme om igjen. Det er gøy når folk sier at hadde de fått velge alt om igjen, ville de gjort det samme. Sjøl om det er slitsomt, så er det ålreit.

Bygde opp besetningen fra bunnen

Da paret tok over, var det høyt celletall på mange av dyra, og enkelte kyr hadde det de kaller «korketrekkere» på beina. Sammen med avlsrådgiveren i Geno la de en systematisk plan: bein, jur og avdrått ble prioritert, og dårlige dyr ble luket ut mens besetningen ble bygd opp etter deres eget ønske. Resultatet er slående. Celletallet, som tidvis lå over 100, ligger nå på 50–60, og bena med korketrekkere er så godt som borte. I dag teller besetningen rundt 60 frittgående kyr, hovedsakelig NRF, men med noen egeninseminerte innslag av brunsveitser, jersey og trønderfe – litt fordi Ida liker variasjon, litt fordi hun jakter på mer fett i melka.
– Det er en fryd å gå i fjøset nå. Trivselsrosene man kan se på flere av kyra er jo som kunstverk når vi ser dem i sollyset.

Ida legger ikke skjul på at det ligger hardt arbeid bak. Filosofien er enkel: er fjøset reint og dyra har det bra, ser man det på pels, trivsel og til slutt i melka. Kyrne ligger på kumadrasser, har klø børste som «aldri står i ro», og adgang til uteareal store deler av året. Melkeroboten avgjør selv når hver enkelt ku skal melkes.

Hele linja under samme tak

Det som skiller Eiker fra de fleste, er at paret har kontroll på hele verdikjeden selv – fra grovfôr og melk til det ferdige ostehjulet. Stabil fôring er noe av det viktigste de har lært seg.
– Vi hadde en periode med litt dårlig fôr, og da så man det med en gang, både på kvaliteten og på dyra.

Fordi de eier hele linja, følger de nøye med på både bakterier og celletall gjennom hele prosessen. Det gir en trygghet få gårdsysterier har: kvaliteten på melka kan spores helt fram til osten. Rundt halvparten av melkekvota på 285 tonn foredles på gården, resten leveres inn.

Oster i verdensklasse

I ysteriet lages faste, halvfaste og hvitmuggoster. Mest velrenommert er den faste Holtefjell, som kommer i tre lagringsgrader – ung, vellagret og XO på henholdsvis tre, seks og tolv måneder. Sistnevnte er husets svar på parmesan, og en av de mest populære.

Ostene har hentet gull og sølv i NM, medaljer i «ost-VM» og en utmerkelse i Berlin for Sundvollen med ramsløk. Even husker godt da stjernekokken Bent Stiansen stoppet ved standen deres på Umami-messa, tok et par biter og gikk et par meter, før han snudde seg og så på Even og utbrøt: – Parmesan kan ta seg en bolle!

For Ida og Even handler det likevel om mer enn medaljer. De brenner for at folk skal velge norsk når de har muligheten – ikke minst fordi et vellagret norsk alternativ ofte holder minst like høy kvalitet som det importerte. En morsom detalj de gjerne deler: mange av melkebøndene i Italia som leverer til parmesan, bruker faktisk NRF.

Håndverk som må formidles

En vellagret ost koster, og det er en pris paret mener det er verdt å forklare. Et XO-hjul kan stå i over et år før det selges, og i den tiden må det vaskes og stelles time etter time hver uke.
– Det er ikke bare en maskin som spytter ut et ferdig ostehjul. Det er håndverk som skjer i rommet under oss.

Derfor tenker de å lage små videosnutter fra ostevask og lagerstell, slik at kundene bedre forstår hva som ligger bak. Da en gjeng matinfluensere var innom i sommer, var tilbakemeldingen talende: - Nå skjønner vi hvorfor god ost koster litt mer.

Stolthet og framtidstro

Gårdsbutikken og kaféen er blitt et populært stoppested, særlig om sommeren, med tilreisende og et hytteområde like bak. Her selges egne oster sammen med lokale godsaker, og etter hvert kanskje mer smør og melk. Etterspørselen er så stor at de inni mellom går tomme for enkelte produkter. Paret ser tydelig potensial for å utvide, og drømmer om å bygge videre for å få en mer helhetlig gård. Men Ida og Even er tydelige på at de ikke er «typiske A4-bønder» – Even reiser fortsatt på sjøen innimellom – og de er raske til å løfte fram alle de dyktige kollegene rundt seg. Samtidig mener de bønder må tørre å stikke fram nesa litt mer:
– Det er viktig å holde motet oppe og krumme rygg. Landbruket kan være tøft, men vi må vise oss fram og være litt stolte.

På Eiker er den stoltheten godt synlig – i det blanke i pelsen på kyrne, i medaljene på veggen, og i ostehjulene som modnes i rommet under kaféen. Alt henger sammen, akkurat slik de vil ha det.