Et landbruk preget av historien

Dagens latviske landbruk bærer fortsatt preg av landets historie. Under sovjettiden var jordbruket i hovedsak organisert i store kollektiv- og statsgårder, og privat eiendomsrett til jord var avskaffet.

Først rundt 1990 startet overgangen tilbake til familiedrevne gårder og privat eierskap. Etter at Latvia gjenvant sin uavhengighet i 1991, fulgte en omfattende jordreform der tidligere eiere og deres arvinger kunne få tilbake jord som hadde blitt nasjonalisert.

Historien er fortsatt synlig ute på bygdene. Under besøket fikk vi høre om gårder og jordbruksarealer som hadde ligget mer eller mindre ute av drift siden begynnelsen av 1990-tallet, og hvor neste generasjon nå var i ferd med å ta opp igjen drifta.

Stor variasjon mellom gårdene

Det var store forskjeller mellom melkebrukene vi besøkte. Den ene gården hadde 64 melkekyr og en oppgitt produksjon på rundt 8 900 liter melk per ku. En annen hadde 75 kyr og en produksjon på rundt 5 300 liter. Denne gården hadde vært drevet økologisk siden 2016 og sto nå foran et generasjonsskifte.

Også geografisk er forskjellene store. Økologisk produksjon står særlig sterkt nord og øst i Latvia, mens andelen er betydelig lavere i de mer intensive jordbruksområdene sør i landet og rundt Riga.

Grovfôret er nøkkelen

Fôrproduksjonen var et gjennomgående tema. Gras, rødkløver og luserne var viktige vekster, og belgvekster står sentralt både som proteinkilde og i vekstskiftet.

Tilgang på egenprodusert protein er imidlertid en utfordring. Det ble blant annet prøvd erter i blanding med havre og hvete. Rene erter la seg lett og var vanskelige å høste, mens kornet kunne bidra til å holde bestanden oppe. På ett av besøkene fortalte produsenten at de var fornøyde hvis de klarte et proteininnhold på rundt 15 prosent i fôret. Maisdyrking fikk også mye oppmerksomhet. En av gårdene hadde lykkes med økologisk mais til surfôr i flere år. Uten kjemisk ugrasbekjempelse kreves god kontroll på etableringen, ellers kan ugras raskt ta over. Rundt 10 grader i jorda ble trukket fram som ønskelig før såing. På en annen gård hadde de mindre hell med maisen, og fugler hadde i tillegg ødelagt rundt ett hektar av arealet.

En av produsentene fortalte også at vinterbygg, som var vanskelig å lykkes med for rundt ti år siden, nå fungerer godt. Lenger sør i Baltikum gir klimaet muligheter for andre vekster, og Litauen ble blant annet trukket fram som bedre egnet for økologisk soyadyrking.

God jordfruktbarhet er samtidig avgjørende for fôrproduksjonen. Husdyrgjødsel, belgvekster og gode vekstskifter var sentrale temaer. Betydningen av kalsium og magnesium ble også trukket fram. Systematisk jordprøvetaking og kalking var ikke like utbredt overalt, men var et område det var økende oppmerksomhet rundt.

Turen gikk også innom Vilomix Baltic. Her fikk vi se hvordan mineralfôr og premikser produseres, og hvor stor nøyaktighet som kreves når små mengder mineraler, vitaminer og andre komponenter doseres og blandes. Fabrikken produserer også fôrløsninger til økologiske gårder, og produkter herfra eksporteres blant annet til Norge.

Økologisk melk blir ikke alltid økologisk vare

En av de største utfordringene for økologisk melkeproduksjon i Latvia ligger likevel utenfor gården.

Under samlingen fikk vi høre at det produseres mer sertifisert økologisk melk enn det som foredles og selges videre som økologiske meieriprodukter. Dermed går deler av melka fra økologiske produsenter inn i den konvensjonelle melkestrømmen.

Produsentene fortalte også om svingende melkepriser og et marked der eksport har stor betydning. Det understreker at det ikke er nok å lykkes med den økologiske produksjonen på gården. For at driftsformen skal gi merverdi gjennom hele verdikjeden, må det også være etterspørsel etter sluttproduktet.

Fra jord til marked

Selv om forutsetningene er forskjellige fra hjemme, var mange av spørsmålene velkjente: Hvordan produsere mest mulig godt grovfôr på egne arealer? Hvordan sikre nok protein? Og hvordan ta vare på jorda samtidig som en opprettholder avling og kvalitet?

Besøkene i Latvia viste hvor tett disse delene henger sammen. Det som skjer i jorda legger grunnlaget for fôret, fôret legger grunnlaget for melkeproduksjonen – og til slutt må melka finne et marked som er villig til å betale for den økologiske merverdien.