Gården som brant ned – og reiste seg igjen

Valget falt på å satse for fullt. I 2010 sto de fortsatt i båsfjøset, men i 2012 sto en splitter ny løsdriftsavdeling klar, bygd rett på den gamle fjøsen. Tre år og ett barn til senere, i oktober 2015, lå alt sammen i grus. Hele bygningsmassen, fra 1948-fjøset til 1980-tallsdelen og eget påbygg fra 2012, brant ned til grunnen på én natt. Med den forsvant også melkebesetningen som var avlet fram gjennom 30–40 år.

«Det var en skikkelig dårlig dag på jobben. Men allerede dagen etter brannen bestemte vi oss for at vi bare måtte bygge opp igjen»

Solveig Bratteng Rønning

Gjenoppbyggingen gikk i rekordfart. I januar 2017, drøyt ett år etter brannen, rant melka igjen fra melkeroboten igjen. Denne gangen med mer kunnskap om løsdrift i bagasjen, og med en avtale med Tine sine rådgivere: fikk de nyss om besetninger som var på vei ut av produksjon, skulle Sletten Gård få førsteretten, i stedet for at dyrene gikk til slakt eller eierne la om til kjøttfe. Det ga fart i avlsarbeidet som ellers ville tatt mange år å bygge opp fra bunnen.

Robotfjøs, sensorer og NRF i førersetet

I dag surrer melkeroboten i et løsdriftsfjøs fylt med rein NRF, fôrmikser og båndfôring. Besetningen teller rundt 50 årskyr, og gården sender fra seg 450–500 tonn melk i året til Tine – avhengig av hvor mye graset gir.

Teknologi er ikke pynt for Solveig og Geir Ove, det er arbeidsredskap. Etter en tøff sommer med akutt E. coli-mastitt tok de i bruk Sensehub for et par-tre år siden, og i dag følger de med på både aktivitet og GPS-posisjon på dyr som går ute på utmarksbeite – deriblant gårdens 25 villsau.

«Selv om dyrene dine går i et gaupland med kløfter og myr, vet du at de har det bra. Du har overvåking og varsling døgnet rundt.»

Solveig Bratteng Rønning

Mobilen varsler både om redusert aktivitet, som avslørte en syk kvige på beite i sommer, og om brunst og kalving. Gården bruker også virtuelle gjerder for å utnytte små, glemte slåtteteiger i utmarka, areal som aldri ville vært verdt bryet med tradisjonelt gjerdehold.

Fra melk til kjøtt, og inn kommer Wagyu

Ved siden av melkefjøset driver paret egen kjøttproduksjon med rundt åtte ammekyr, rett og slett for å få utnyttet utmarka om sommeren. Størstedelen av kjøttet går, som hos de fleste andre, til Nortura. Men for noen år siden tok de ut et privilegium bare selvstendige bønder har: retten til å style sin egen produksjon.

Løsningen dukket opp da de spurte svogeren Marius Martinsen, kokk og restauranteier i familien, hvilken rase han kunne tenke seg, dersom de skulle prøve noe annet enn rein NRF. Martinsen hadde jobbet med Wagyu-kjøtt fra amerikanske og australske leverandører i sin tid i Oslo. Svaret satt løst.

Siden fjøsdøra ble stengt for kjøp av livdyr etter gjenoppbyggingen – av rene smittevernhensyn – har all utvidelse skjedd gjennom innkjøpt sæd. Wagyu-sæden kommer fra Geno, som til tross for at Sletten Gård ligger i et distrikt uten egen embryo-veterinær eller annen importør, leverer helt fram til fjøsgangen.

«Det er ikke alle som vet at Geno faktisk leverer sånn spesialsæd, for dem som ønsker det. Hadde det ikke vært for det, hadde vi ikke kunnet gjort dette.»

Solveig Bratteng Rønning

Krysningen har vært drevet systematisk de siste tre–fire årene (litt forsinket av Brexit, ikke minst), og denne vinteren tar de endelig ut de første kastrerte oksene som har fått gå lenge nok – over tre år gamle. Kalvene har alle fått navn som starter på W: Wilma, Wigdis, Wiggo, Widar og Wegard. Oksekalvene kastreres slik at de kan gå ute på beite hele sesongen sammen med ammetanter og kviger, og målet er ikke en hundre prosent renraset Wagyu for enhver pris – det er best mulig spisekvalitet.

– Det viktigste for oss er spisekvaliteten, ikke rasen i seg selv, understreker Solveig. Foreløpig er det NRF-Wagyu-krysningen som slaktes, mens en egen, renere Wagyu-linje, nå oppjustert til rundt 75 prosent, bygges videre mot framtiden.

Familiebåndet: Fra fjøsdøra til «Til Elise – Fra Marius»

Koblingen mellom gård og restaurant har vokst fram over mange år, tett vevd sammen med familiebåndene: Solveigs søster Elise Bratteng Rønning og mannen Marius Martinsen kom hjem til Utskarpen noen år etter Solveig og Geir Ove, og startet restauranten «Til Elise – Fra Marius».
Da fjøset skulle reises fra asken i 2016, tenkte paret allerede langt fram i tid: de satte av 120 kvadratmeter i andre etasje til møterom og kjøkken for restauranten, fram til den fikk egne lokaler, og reserverte plass til en skjærelinje i tilbygget «Lille fjøsen», i påvente av at kapasitet og tid skulle strekke til.

I starten var det de eldste NRF-melkekyrne, godt fôret opp, som fant veien til restaurantkjøkkenet. I dag sitter restauranten med ved bordet når avlsarbeidet planlegges for dyra som skal bli råvarer i verdensklasse – de gjør jobben sammen, rett og slett.
Restauranten holder stengt for gjester i februar og bruker heller ressursene på kjøttskjæring sammen med gården. Det er også i januar–februar gården tar ut hovedvolumet av kjøtt.

For kjøkkensjef Marius Martinsen har samarbeidet gitt noe han aldri opplevde på topprestaurantene i Oslo: et tett forhold til bonden og råvaren, der han kan følge hele reisen fra A til Å, fra fôringsstrategi og kastrering til slakting, modning og kjølelinje.

«Fra Marius og bonden» – bruker hele dyret

Men en restaurant – selv en som er fullbooket med sultne gjester året rundt – klarer ikke å ta unna et helt dyr alene. Avtalen mellom gård og kjøkken er enkel: kjøper restauranten kjøtt, kjøper det hele dyret, ikke bare de fineste stykningsdelene. Beina kokes til kraft, og resten må finne veien til andre kunder.

Det ble fødselen til «Fra Marius og bonden»: et gårdsutsalg og nettbutikk-konsept der Sletten Gård og restauranten selger kjøtt rett til forbruker. Her har de også måttet drive litt folkeopplysning på si, for de færreste forbrukere aner hvor lite indrefilet og biff det faktisk blir av ett dyr.

«Vi har hatt kunder som ringer og vil kjøpe 30 kilo biff.»

Solveig Bratteng Rønning

Løsningen ble mer kjøttdeig, burgere og karbonader i utsalget – varer som både forsvinner raskt og sørger for at hele dyret kommer til nytte. For gården handler «Fra Marius og bonden» først og fremst om ressursutnyttelse: uten volumsalget ved siden av restaurantleveransen ville regnestykket for den lille, eksklusive kjøttsatsingen aldri gått opp.

Ny generasjon i fjøset: gården som lærlingbedrift

Sletten Gård er nyslått lærlingbedrift, og har allerede fått sin første lærling, ei jente, inn i fjøset. For Solveig og Geir Ove handler det om noe mer enn ekstra hender i en besetning som har vokst mye de siste årene.

Fra i år har Kunnskapsdepartementet godkjent at elever i landbruksfag kan velge mellom det tradisjonelle, treårige agronomløpet eller en 2+2-modell: to år på skolebenken, to år som lærling i en godkjent bedrift. Paret mener næringa selv må ta ansvar for å utdanne arbeidskraften sin, etter mange år der landbruket i stor grad har lent seg på importert arbeidskraft.

«Vi synes det er prinsipielt viktig at næringa tar ansvar og er med og utdanner arbeidskraften selv.»

Solveig Bratteng Rønning

Lærlingen Sandra Fagerli er 19 år og vokste opp i bygda, bare et steinkast fra Sletten Gård. Veien dit gikk først via utplassering som elev på videregående, på naturbrukslinja, der hun fikk «en veldig interesse for å fortsette med det», som hun selv sier. Interessen ble så sterk at hun sluttet på skolen midt i skoleåret og heller begynte å jobbe på gården på fulltid.

Planen var opprinnelig å gå tilbake til skolebenken. Men både Sandra og gården landet på en annen løsning.

Tre uker inn i det formelle lærlingløpet er det fortsatt arbeidet med dyrene som trekkes fram som det morsomste i hverdagen. Målet videre er soleklart: fullføre som agronom og fortsette i landbruket.

Ordningen åpner en vei inn i yrket også for unge uten egen gård å overta, uten at de må kjøpe seg inn i næringa med en gang. Samtidig er det en praktisk styrke for gården: med en så stor besetning er det betryggende at flere enn to personer kjenner rutinene i fjøset ut og inn.

«Jeg skulle egentlig begynne på skolen igjen. Men så bestemte vi oss for at jeg heller skulle bli lærling her, hovedmotivasjon for meg var å få fortsette å jobbe med dyrene.»

Lærling Sandra Fagerli

Flere bein å stå på

Historien om Sletten Gård er historien om en gård som snudde en brannkatastrofe til nytenkning: fra en robust, moderne melkeproduksjon med sensorer og robot, via en nøye tilpasset kjøttsatsing med utmarksbeite og Wagyu-krysning, til et samarbeid med familiens egen restaurant og et gårdsutsalg som sørger for at ingenting av dyret går til spille – og nå også en rolle som opplæringsbedrift for neste generasjon bønder.

– Vi følger hjertet og prioriterer det vi har lyst å gjøre. Det gir oss mye glede, men det må selvsagt gå rundt økonomisk også, sier Solveig Bratteng Rønning.