Vil drive bærekraftig

Kristine, til like med de fleste yrkeskollegaene, vil drive bærekraftig. Men det koster krefter. Det handler om å planlegge langsiktig, tenke helhetlig og utnytte lokale ressurser. Det handler om å tilpasse drifta til seg selv og familien, det handler om å jobbe med risikohåndtering og beredskap, og å redusere sårbarhet. Samtidig skal hun jobbe for mer lønnsom og robust drift og redusere konsekvensene på miljø, dyrevelferd, og lokalsamfunn. Hun skal sikre at inntektene overstiger kostnadene og samtidig sikre god dyrehelse og optimal ressursutnyttelse. I det hele skal hun forvalte jord og vann i et evighetsperspektiv.

«vil drive bærekraftig. Men det koster krefter»

Rammeverk for bærekraft

Alt dette ligger inne i det globale rammeverket for bærekraft i matsystemer «Sustainability Assessment of Food and Agriculture Systems» (SAFA) og beskriver de fire bærekraftsdimensjonene; styringsmessig-, miljømessig-, økonomisk- og sosial bærekraft. SAFA er sagt å kunne tilpasses til lokale forhold, produksjoner og bedrifter, og er foreslått som et rammeverk for det norske matsystemet i NMBU rapporten «Bærekraft i det norske matsystemet ». Men for Kristine og hennes yrkeskollegaer så blir det litt mye, eller kanskje er det rettere å si at det blir litt lite tid og kapasitet til å følge opp alt, selv om hun aldri så mye vil.

Mål og mulighet

Før en kan gi politiske føringer og innføre nye mål må en spørre seg; hvilke tiltak vil fungere og hvordan innføre dem slik at melkebøndene kan tilpasse seg?

I landbrukets klimaplan forplikter partene seg til å bidra med en klimagassreduksjon på 4-6 millioner tonn CO₂ ekvivalenter fra 2021- 2030, noe som er i tråd med europeiske klimamål. De ni satsingsområdene (se ramme) som en har valgt å se på finner vi igjen i forskningsprosjektet DairyMix der både NIBIO og Ruralis er med fra Norge, i tillegg til partnere fra Tyskland, Frankrike, Italia, Irland, Belgia, Polen og Argentina.

Denne artikkelen er basert på strukturerte kvalitative intervjuer med sju norske melkeprodusenter som alle ble stilt 59 like spørsmål om sosial bærekraft i deres produksjon. Strukturert betyr i denne sammenheng at alle spørsmålene var like. Likeledes at undersøkelsen var kvalitativ ved at intervjuer satt sammen med bøndene og fikk innsyn i tankene de gjorde seg rundt hvert spørsmål, noe som ga betre innsikt i grunngivingen av svarene.

Passe lite og -stort

En tenker fort at mer produktive dyr gjør bærekraften betre, men det bildet trengs nyanseres. Mer produktive dyr innebære at en kan produsere mer melk med færre dyr og slik redusere det totale klimagassutslippet. Men graden av selvforsyning og resirkulering – hvilke innsatsfaktorer en kan produsere selv og hvor god en er til å utnytte restråstoffer – må tas med i regnestykket.

Når det gjelder størrelse må en tenke på samme måten. Større bruk er ikke nødvendigvis bedre enn små. I klimaregnskapet kommer riktignok stordriftsfordeler inn, og vektlegger en produksjonsmengde kan en produsere mer melk og kjøtt per dyreenhet og slik «fordele» klimabelastningen på større mengde. Men det betyr ikke at det blir mer bærekraftig. For en skal tåle å stå i det, bonden skal tåle presset, fysisk så vel som psykisk og ikke minst skal hun tåle det økonomisk. En høytytende besetning er ikke billig i kosten, det skal energifôr til for høg avdrått og energi koster. Kanskje oppnår en like store forbedringer med mindre bruk og lavere avdrått om en tenker sirkularitet og bærekraft i alle ledd av produksjonen. Kanskje gir det også en følelse av trygghet, frihet og uavhengighet å produsere egne innsatsfaktorer. Det gir mening for bonden, det legger seg tett til den tradisjonelle bondeetosen som har formet landbruket – ikke bare det norske, men størstedelen av verdens landbruk helt frem til i dag.

Her kommer også beite inn. En drøvtygger som effektivt omdanner gras til protein, er bærebjelken i landbruket. Det oppleves meningsfullt, etisk og moralsk riktig – som godt for både bonden og dyra. Utmarksressursene er store, men værforhold og topografi setter begrensninger for utnyttelsen. Men vi vet nå at melkekyr som beiter på ferskt gras av god kvalitet avgir mindre metangass enn kyr som spiser konservert grovfôr.

Livet under radaren

Fortellingen om Kristine er også en fortelling om at bondens liv og livsvilkår lenge har gått under radaren for de som er med å forme landbrukspolitikken, både her til lands like som ellers i den vestlige verden. Her har vi forskere så vel som forvaltning og rådgiving også et ansvar. Altfor lenge har vi ignorert den sosiale bærekraften til fordel for den miljømessige. Alle pilarene i bærekraftbegrepet er like viktige, utfordringen er å balansere dette vare byggverket slik at vi ikke tynner ut bygdene og jordbruksmiljøene mer enn hva vi alt har gjort. Helst skulle vi fylt på med flere bruk og flere bønder. Bønder er sosiale mennesker som alle andre og de trenger kollegaer, venner og folk å snakke med. De trenger levende bygder like mye som bygdene trenger levende gårder.

Utvikle bærekraftige strategier

Et bærekraftig landbruk fordrer at bøndene kan leve gode sosiale liv. Det fordrer en økonomi i bunn som ikke krever at de må springe fortere, men som gir dem tid til å utvikle bruket i retning av mer sirkularitet og betre utnytting av restråstoff framfor å bare øke produksjonen. De må få tid til å utveksle erfaringer og kunnskap seg imellom, tid til å drøfte egne erfaringer med forskere, forvaltere og rådgivere. Bare slik kan vi sammen fremskaffe kunnskap om hvordan bærekraftige strategier kan tilpasses ulike regioner.