Matsikkerhet og beredskap

Ettersom store deler av landet egner seg dårlig for å dyrke annet enn gras, er drøvtyggere viktige for å foredle graset til menneskemat. I den praktiske drifta er det jo da viktig å være bevisst på å optimalisere ressursbruken – og for eksempel vil oppdrett av ‘vanlige’ u-kastrerte okser binde opp fjøsplass hele oksens levetid, og de må få tildelt alt fôr inne i fjøset. God daglig tilvekst er derfor en forutsetning for både lønnsomhet og god ressursutnyttelse.

Dersom man tar utgangspunkt i okser som er 10-11 måneder og eldre kan enkelte oppnå samme tilvekst videre fram mot slakt ved å bruke 1-2 kg kraftfôr per dag som andre må bruke 4-5 kg per dag for å oppnå. Hva som er best med tanke på selvberging av disse to eksemplene er ikke så mye å lure på, men å finne årsakene til høyt kraftfôrforbruk per kg kjøtt produsert krever mer analyse hos hver enkelt – utenom energi-/proteininnhold i grovfôret så vil resultata avhenge både av tildelingsrutiner, dyreplass, vanntilgang, helse og det tidligere livet til dyret, og hvor godt man treffer med kraftfôrtype.

God utnyttelse av beiter er mulig å få til også på hanndyr dersom man kastrerer oksekalvene – det forlenger oppfôringstida, men til gjengjeld bruker de mye av den ekstra tida til i stor grad å plukke sitt eget fôr.

Ammekuhold gir også godt grunnlag for å utnytte beitearealer i sommerhalvåret, og det å holde beitearealer i hevd i tillegg til de fulldyrka arealene som kun egner seg til grasdyrking er viktig beredskapsarbeid.

Landbruk over hele landet

Storfeholdet er en bærebjelke for landbruket i de store delene av landet som ikke har dyrkingsforhold for matvekster, så når ‘Landbruk over hele landet’ er et av hovedmålene i stortingsmeldinga vil det å produsere storfekjøtt til egen befolkning være en forutsetning for å oppnå nettopp dette målet – og med det opprettholde grunnlaget for bosetting over hele landet.

Samtidig ligger det i de landbrukspolitiske føringene at der det er mulig å produsere matvekster skal det stimuleres til dette framfor å dyrke gras til dyr – dette har jo også vært praktisert gjennom kanaliseringspolitikken som har vært ført i svært mange tiår.

Økt verdiskaping

Å opprettholde et åpent kulturlandskap må sies å være en viktig verdi – både om graset høstes maskinelt eller beites – og her bidrar storfeholdet stort.

En skal heller ikke undervurdere den positive oppfatninga landbruket får hos befolkninga ellers når de ser dyr ute på beite.

På det enkelte bruk er verdiskapinga svært avhengig av at småkalvene har god helse og vokser best mulig – uansett kjønn og uansett hvordan oppfôringa videre planlegges – også om kalven skal selges videre til andre.

Dyr med innslag av kjøttferase har høyere tilvekstpotensiale og prissettes høyere som livkalv – så det kan absolutt være verdt å bruke målretta kjøttfedoser på enkeltkyr når man har en god overordna plan og ikke sliter med å få kalv i kyrne til rett tid fra før av.

Bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser

Jobben med å redusere klimagass-utslipp ligger i stor grad som et ansvar på landbruket selv, og heldigvis er mye av tiltakene som gir lavere klimautslipp også positive for det økonomiske resultatet.

Enkelt og greit henger god tilvekst sammen med god fôrutnyttelse og dermed lavere klimagassutslipp per kg kjøtt. Å unngå tap i form av dårlig helse og i verste fall dødsfall av enkeltdyr er like viktig – ikke bare for klimagass-utslippene, dyrevelferd og omdømme, men også for trivselen og helsa til gårdbrukeren.

Det å se på drifta – både grasdyrkinga og husdyrholdet med hovedfokus på agronomien og det husdyrfaglige - sammen med rådgivere fra TINE eller Nortura sammen med NLR er nettopp hovedpoenget når det utarbeides klimahandlingsplaner for stadig flere. Det er også utrolig mye godt arbeid som skjer ute på norske gårder, så det er en viktig jobb å bare få dokumentert dette!