Dyrevelferd som konkurransefortrinn
Fagdirektør husdyr i Animalia
ola.nafstad@animalia.no
Dyrevelferd har historisk vært et konkurransefortrinn for norsk husdyrnæring, men det er flere utviklingstrekk som kan medføre at dette fortrinnet svekkes om ikke husdyrnæringa selv har et bevisst forhold til hvordan endringen skal møtes.
Skal landbruket lykkes i å opprettholde dyrevelferd som konkurransefortrinn må forbrukernes forståelse av hva dyrevelferd er anerkjennes og møtes. For den moderne forbruker naturlighet stor betydning. Foto: Oddfrid Vange Bergfjord
Dyrevelferdsområdet er inne i en periode med store endringer på flere plan. Noen sentrale trekk kan oppsummeres i disse punktene:
En økende andel av forbrukerne i Norge og ellers i Vest-Europa er opptatt av hvordan maten produseres og her er dyrevelferd et svært sentralt punkt for mange.
Dyrevelferd kommuniseres aktivt i mange land gjennom ulike dyrevelferdsmerker. For mange norske forbrukere blir det da et spørsmål hvordan norsk mat og produksjon plasserer seg i dette bildet.
De norske matvarekjedene ser selvsagt de samme utviklingstrekkene og vil i økende grad forholde seg aktivt til dyrevelferd som konkurransefaktor
Mattilsynet bruker en større andel av sine ressurser på arbeid med dyrevelferd og særlig tilsynsdelen av dette – og kommuniserer tydeligere enn før sine tilsynsfunn.
Mattilsynet rapporter om avvik fra regelverket i en høy andel av besetninger det føres tilsyn i, og en betydelig andel av disse avvikene er alvorlige og medfører hastevedtak. Det er forskjeller mellom ulike produksjoner, men på tvers av alle er det grunnlag for å slå fast at det påvises for mange avvik og for mange alvorlige avvik.
Hvordan skal landbruket forholde seg til dette?
Tradisjonelt har ikke norsk landbruk kommunisert dyrevelferd tydelig med forbruker, men forutsatt at det er kjent. Vanskelige dyrevelferdssaker har det vært før også, men disse har i liten grad blitt håndtert aktivt fra landbrukets side. Det vil være risikofylt å legge til grunn at denne strategien vil fungere også i framtida. Skal dyrevelferd fortsatt være et konkurransefortrinn for norsk husdyrproduksjon må næringa ha en mer aktiv tilnærming både til hvordan reelle utfordringer skal løses og hvordan dyrevelferd kommuniseres med forbruker. Disse to forholdene henger sammen; aktiv kommunikasjon av dyrevelferd som fortrinn er umulig hvis det stadig avdekkes at forholdene hos et betydelig antall produsenter ikke er i orden.
Hva er dyrevelferd?
Forståelsen av hva dyrevelferd er og hvordan dyrevelferd skal forstås og måles er i stadig utvikling. En anerkjent modell i dag har tre dimensjoner; dyras funksjon (som produksjon og helse), dyrs følelser (fravær av frykt og smerte, opplevelse av glede og lek) og naturlighet. Ulike grupper i samfunnet har ulik vektlegging av disse dimensjonene. Produsenter (og veterinærer) legger tradisjonelt vekt på dyras funksjon og helse, den moderne forbruker legger stor vekt på naturlighet – eller mer presist egen følelse av hva som er naturlig. Skal landbruket lykkes i å opprettholde og videreutvikle dyrevelferd som varig konkurransefortrinn må utgangspunktet for prioriteringene være dyras biologiske behov, men samtidig må forbrukernes forståelse av hva dyrevelferd er anerkjennes og møtes.
Variasjonen mellom besetninger
Det er lett å få forståelse blant produsenter for det som defineres som dyretragedier er alvorlig. Akutt svikt i stell og oppfølging i en besetning, ofte knyttet til personlige forhold hos bruker, får dramatiske konsekvenser og er vanskelig å forutse og forebygge. Dette er likevel en begrenset del av dyrevelferdsutfordringen. Det som er avdekket i Mattilsynets tilsynskampanje i slaktegrisbesetninger i Rogaland har i liten grad med denne typen dyretragedier å gjøre. Ifølge Mattilsynets årsrapport om dyrevelferd for 2017 ble det fattet vedtak i ca. en tredjedel av storfebesetningene det ble holdt tilsyn i. I 22 prosent av disse tilfellene ble det gjort hastevedtak, en indikasjon på at regelbruddene var alvorlige og har en direkte betydning for dyra. Dette sammensatte bildet er det langt vanskeligere for både produsenter og en samla husdyrnæring å forholde seg til. Det er en for stor variasjon i praksis, standard, holdning til dyr, kjennskap til regelverk og holdning til at dette alltid skal være oppfylt.
Behov for kultur for åpenhet og forbedring
Ansvaret for dyrevelferd og å følge forskriftskrav ligger hos eier og den som har det daglige ansvaret for stell av dyra. Dette har vært det tradisjonelle svaret fra andre produsenter, faglag og varemottakere når det har blitt avdekket enkeltbesetninger med uholdbare forhold. Svaret er på ett plan en selvfølge, og det er juridisk korrekt. Men det blir stadig klarere at det er et ufullstendig svar som ikke leder til mål.
Hele næringer og verdikjeder stilles i økende grad moralsk og omdømmemessig ansvar for forhold i enkeltbedrifter. Dette utviklingstrekket er ikke spesielt for husdyrhold og dyrevelferd. Det gjelder i svært mange bransjer, men det er særlig tydelig på dyrevelferdsområdet. Husdyrnæringa må ta dette utviklingstrekket på alvor både av hensyn til dyrevelferd og omdømme. Det må bli større rom og tradisjon for å ta opp dårlig dyrevelferd med den det angår både fra andre produsenter, rådgivere, veterinær og ikke minst varemottakere. Det er vanskelig, ubehagelig og utakknemlig, men en del av en nødvendig kulturendring.
Særlig ansvar for varemottaker
Varemottakere har et særlig ansvar, både fordi varemottaker ofte vet mye om situasjonen i den enkelte besetning og fordi varemottaker rår over virkemidler som kan tvinge fram nødvendige endringer. Vi har sett dette gjennom dyrevelferdsprogrammet for slaktekylling. Vi kommer til å se det når dyrevelferdsprogrammet for slaktegris gradvis blir satt ut i livet. Det er ikke noe dyrevelferdsprogram for storfe på gang på kort sikt, men behov for aktiv og tydelig oppfølging av produsenter med dårlig drift og dyrevelferd er også til stede i storfeholdet.
Innlegget bygger på foredraget med samme tittel hold på Genos årsmøte i 2018.