Bærekraftig matproduksjon viktigere enn metan

Debatten om klodens framtid har vært preget av ensidig fokus på klimaendringer og da særlig metanutslipp. Fjerner vi skylappene ser vi at framtidas utfordringer må inkludere bærekraftig miljø- og ­ressursforvaltning hvis vi skal klare å fø en befolkning på ni milliarder.

En FAO-rapport fra 2017 (Livestock: On our plates or eating at our table?) bringer litt andre perspektiver inn i debatten. Den slår fast at hele 86 prosent av fôret som blir brukt til husdyr i verden ikke er råvarer som anvendes til menneskeføde. Dyrket areal i verden er på 2,5 milliarder hektar, men vi har i tillegg hele 3,5 milliarder hektar permanente grasarealer. Den delen av disse grasarealene som kunne blitt brukt til ­produksjon av menneskeføde utgjør ikke mer enn 14 prosent av det dyrkede arealet.

Husdyra konkurrerer mindre i matfatet med oss mennesker enn det framstilles som

Husdyra konkurrerer mindre i matfatet med oss ­mennesker enn det framstilles som. De er ikke årsaken til sult, men en tvert imot en viktig del av løsningen. Det er en illusjon å tro at matproduksjonen i ­verden kan øke i takt med befolkningsveksten uten at vi bruker de store grasarealene til å omdanne ufordøyelige grasressurser til høyverdig animalsk protein.

Drøvtyggerne angripes for å være svært lite effektive matprodusenter. En drøvtygger trenger i følge FAO-rapporten bare 2,8 kg råvarer som kunne vært anvendt som mat til mennesker for å produsere én kg kjøtt, mens enmagede husdyr trenger 3,2 kg. Type driftssystem slår selvsagt sterkt ut på disse tallene, og det er en enorm forskjell mellom intensiv sluttfôring av okser i feedlots i USA sammenlignet med storfekjøtt produsert med overveiende grasressurser. Men på en grasbasert ­fôrseddel er drøvtyggerne svært effektive matprodusenter.

I et bredere miljøsperspektiv er søkelyset på metan en avsporing, mens importen av soya og raps til kraftfôr er en mye større utfordring for næringa. For klimaet er og blir det å strupe bruken av olje, gass og kull som står for 70 prosent av klimagassutslippene den løsningen som virkelig monner. Å framstille ­landbruket som hovedproblemet slik Eat Lancet-­rapproten gjør er å snu ting fullstendig på hodet.

I veldig mange av klimaregnestykkene som presenteres hopper en bukk over at mye avfalls- og biprodukter omdannes til mat i husdyrmagene og at husdyra bidrar med enorme mengder gjødsel som må erstattes med mineralgjødsel hvis husdyrproduksjonen skal reduseres. En amerikansk rapport (Nutrional and green house gas impacts of removing animals from US agriculture) konkludert med at disse effektene gjør at klimaeffekten av overgang til vegetabilsk kosthold i USA ville bli langt mindre enn det mange tror.

Laila Aass, forsker ved NMBU, har tatt EAT Lancet-rapporten på ordet og beregnet effekten den anbefalte dietten med bare 14 gram rødt kjøtt om dagen vil medføre i Norge. På IDF-dagen presenterte hun foreløpige resultater som viste at melkekutallet ville blitt redusert til 74 000 og ammekutallet til null. Videre ville kornarealet bli redusert med ca. 450 000 dekar og over 3 millioner dekar gras­areal gått ut av produksjon. At noen i fullt alvor framstiller dette som bærekraftig utvikling er et mysterium.

Ja, storfenæringa må kutte i klimagassutslippene, men det må gjøres uten kutt i produksjonen. Ja, vi må også klare å fase ut mest mulig av importen av råvarer til kraftfôret selv om det er vanskelig å se for seg 100 prosent selvforsyning med de klimautfordringene vi har. Men det er det ingen grunn til at storfenæringa skal stå med lua i hånda i klimadebatten. Kuas evne til å lage kjøtt og melk av gras er kort og godt bærekraftig matproduksjon.