Avl

Melkeindekser i utvikling

Fra midten av mars innføres endringer i indeksberegningene for melkeavdrått. I overgangen fra nåværende beregning til ny beregning vil indeksene endre seg litt mer enn vanlig.

Sigbjørn Eikje

Avlsforsker i Geno

sigbjorn.eikje@geno.no

Morten Svendsen

Avlsforsker i Geno

Håvard Tajet

Leder for forskning, utvikling og implementering i Geno

Endringene som innføres vil gi sikrere indekser, men det forventes ikke store endringer i dyrenes indeksnivå. Forhåndsberegninger viser at de fleste norske oksene vil endre seg innenfor +/-2 poeng for hver egenskap.

Foto: Rasmus Lang-Ree

Avdråttsegenskapene omfatter kg melk, kg protein, kg fett, proteinprosent, fettprosent og celletall. I den oppgraderte indeksberegningen for disse egenskapene korrigerer vi enda bedre for miljø og inkluderer informasjon fra flere laktasjoner. Dette bidrar til sikrere indekser.

Endringene har vært planlagt en stund og er også for det meste beskrevet i et tidligere nummer av Buskap.

Hvorfor korrigere?

Miljøfaktorer av ulike slag bidrar til å maskere dyrenes arveanlegg. I indeksberegningen må det derfor korrigeres for alle kjente miljøfaktorer som påvirker dyrenes prestasjoner (fenotyper). Hvis ikke kan effekten av miljøfaktorene bli tatt for å være en del av de genetiske forskjellene mellom dyrene. Framover vil det korrigeres bedre for melkesystemet som kua har stått i, og for kryssingsfrodighet.

Melkesystem

I de statistiske modellene som brukes i indeksberegningen, vil vi eksplisitt korrigere for melkesystem og samspillet mellom melkesystem og laktasjonsnummer.

Årsaken er at kyr melket i robot i gjennomsnitt melker mer enn kyr i båsfjøs og melket med rørmelkeanlegg, men forskjellen er mindre for kyr i 1. laktasjon. Gjennomsnittlig forskjell for kyr i 1. laktasjon er cirka 425 kg melk (ukorrigert for andre miljøfaktorer), mens den er cirka 1 000 kg (ukorrigert) i de andre laktasjonene. Til nå har vi bare tatt hensyn til forskjellen i ytelse mellom melkesystem gjennom å korrigere for besetningsmiljø.

Krysningsfrodighet

Vi vil også korrigere for krysningsfrodighet (heterosis), ved hjelp av genotypeinformasjon om heterozygotigrad (beregning av heterozygoti er forklart i faktaboksen).

Bruk av importerte okser gir ikke-arvelige kryssingseffekter som følge av økt heterozygoti. For eksempel vil kyr med Viking Rød-fedre i gjennomsnitt ha cirka ett prosentpoeng høyere heterozygotigrad enn kyr med NRF-fedre. Det utgjør cirka 80 kg melk, som må korrigeres. Korrigeringa gjøres innen laktasjonsnummer da det er noe forskjell i effekt mellom laktasjonene.

Flere laktasjoner

Det er ønskelig å nytte all tilgjengelig informasjon som kan bidra til økt sikkerhet i indeksberegningene. Nå utvides maksimalt antall laktasjoner som tas med per ku fra tre til fem.

Høyere arvbarheter

Utviklingsarbeidet har avdekket at arvbarheten for kg melk, kg protein, kg fett og celletall i de nye modellene øker med 2-4 prosentpoeng, mens den for proteinprosent øker med cirka ti. Arvbarheten for fettprosent er imidlertid uendret.

Indeksendringer

Selv om endringene som innføres vil gi sikrere indekser, forventer vi likevel ikke store endringer i dyrenes indeksnivå. Forhåndsberegninger viser at de fleste norske oksene vil endre seg innenfor +/-2 poeng for hver egenskap. De fleste importerte Viking Rød-oksene vil falle 1-4 poeng for kg melk, kg protein og kg fett, mens endringene er som for de norske oksene for de andre egenskapene. Indeksene til kyr kan endre seg noe mer og mest for proteinprosent og fettprosent. Fordi det nå er satt litt strengere krav til hvilke fenotyper som godtas i indeksberegningene kan det i noen tilfeller bli svært store endringer i kuindeksen. Hvis for eksempel den registrerte fenotypen er antatt å være feilaktig svært høy, blir den tatt bort. Kua vil da kunne falle veldig mange indekspoeng.

Beregning av heterozygoti

Heterosis (krysningsfrodighet) øker med økt heterozygoti. Det vil si økt andel av genpar (et gen fra mor og et gen fra far) hvor det er to forskjellige varianter av genet (alleler). I de oppgraderte indeksberegningene defineres allelene som basepar på DNA-et: Hos de genotypede dyrene er det avlest mange tusen basepar hvor vi vet at det kan være variasjon mellom dyr (SNP-er). Hvis et basepar på kromosomet fra far er likt som baseparet i samme posisjon på kromosomet fra mor, er dyret homozygot for dette allelet. Hvis baseparene er ulike, er det heterozygot for allelet. I korrigeringen for heterosis er dyrenes heterozygotigrad det samme som andel heterozygote SNP-er.

For de ikke-genotypede dyrene er heterozygotigrad bestemt ut fra innavlsgrad basert på stamtavla. (fordi innavl fører til økt homozygoti og derfor også påvirker heterozygoti). Først har vi beregna sammenhengen mellom innavl og heterozygotigrad for de genotypede dyrene, og så er denne sammenhengen anvendt på de ikke-genotypede dyrene og deres innavlsgrad.