Slått, skolefri og ferietid

Etter tidlig 1. slått er vi i startgropa med 2. slått nå, og er spente på om været holder. Det er ei evig utfordring dette med riktig tidspunkt og brukbart vær, og vi gjør det jo enda verre når vi skal dra på ferie midt oppi dette. Men det er verdt det, her har vi behov for å få en periode der vi kobler ut jobb og gårdsdrift. I den grad det lar seg gjøre, ansvaret er der uansett. Men deilige dager i fjellet, med bading i varme kulper, var helt nydelig! Og når en avslutter ferien med vestlandsnatur, kan en ikke annet enn å føle seg heldig.

Når familien vår er på tur, så snakkes det mye om gårdene vi ser, hvilke forhold de driver under og så videre. Det er interessant å se hvordan andre har det! Og jammen er det godt vi får sett noen kyr og kalver, og kosa med en katt – for abstinensen etter nærhet til dyr, melder seg raskt!

Ytre krefter har stjålet energi

I år har jeg kjent litt ekstra på behovet for å koble av, innimellom blir det mer enn nok, og i vår har ytre krefter stjålet energi og gjort noe med motivasjonen for å holde på … Ettersom ei dagbok skal være litt personlig, tar jeg sjansen på å dele det.

Jeg blir helt matt av alle som skal mene noe om hva som er god dyrevelferd, uten å ha kunnskap om dyr og hvordan matproduksjonen fungerer i dette landet. For meg er det kjærligheten til dyra, det å se at de har det godt, og å skape og pleie relasjonen til dem, som gir motivasjon. Det er drivkrafta i jobben min! Sjølsagt er jeg opptatt av å drive lønnsomt og å utvikle gården, lære nye ting og bli bedre – men det er alltid dyra i første rekke. Derigjennom skaper vi gode resultater!

Derfor blir jeg så tom og sår, når jeg kjenner de sterke strømningene vi har rundt oss, med ønske om å avvikle produksjon for produksjon. Jeg bruker lite tid på å følge med i debattene, fordi det ikke gjør meg godt. Men jeg og alle vi må ta det innover oss! Det er bra at det er interesse for og engasjement rundt, norsk mat­produksjon og dyrehold, men det går over alle støvleskaft om
dagen … Frustrasjonen er stor over å se at kjendiser som mener noe om dyrehold, har «rett» og får med seg heiagjengen sin, og mange gjør seg opp meninger på helt feil grunnlag.

Hver eneste dag har vi et valg

Grisedokumentaren, jeg måtte jo se den, men burde ikke. Det gjorde vondt, både underveis og etterpå, og det gjør vondt å vite at dyr lider. I disse skam-tider, ja, jeg skammer meg på vegne av alle norske bønder, det er forkastelig at noen driver slik! Men det lærte meg også noe, om å være skjerpet, og om å holde fokus på dyra. I daglige rutiner kan det være småting å hente, som gjør det bedre for dyra. Hver eneste dag har vi et valg, midt oppi travelhet, pressa økonomi, lover og forskrifter, KSL og politikk. Skal vi fortsatt drive med dette? Er det matprodusenter vi skal være? Det er så bra at næringa sjøl endelig tør å si at de som ikke gidder, vil vi ikke ha med på laget.

Stolt av å være bonde

Mest av alt er jeg stolt av å være bonde, nesten hver dag. Jeg og vi har trua på at vi trengs også i fremtida, og at trender vil endres. Samtidig må vi være klare for å endre oss, og til å gi forbrukerne det de vil ha. Hos oss er vi trygge i det vi står for, og kan stå inne for den praksisen vi har. Vi jobber målretta for at dyrevelferden skal være god, og alltid bli bedre. Et motto jeg prøver å følge er «vil vi ikke bli bedre, slutter vi snart å være gode». Og vi er opptatt av å vise og fortelle om det vi gjør, hvordan dyra våre har det, og å forklare sammenhenger. Vi har ei FB-side hvor vi jevnlig legger ut om små og store hendelser på gården, artig, viktig og litt skummelt. Mange kan mene mangt og mye om det, men vi tenker at det er et lite bidrag som gir innsikt og kanskje forståelse. Vi må for all del ikke komme dit, at vi i frykt for å bli «tatt» og hengt ut, ikke våger å vise frem hva et sunt og godt dyrehold er. Vi kan og skal være stolte av det landbruket vi driver! Men jammen går det på gleden løs innimellom …. Da kan det være tungt å motivere seg, og vanskelig å se meninga med strevet.

Synder også i klimadebatten

Og klimadebatten, sannelig er det ikke bonden, via kua, som er ­synderen der og. Jeg ser frem til å følge med interessant forskning på feltet, og til at vi skal få gehør for at storfekjøttproduksjon også er med på å binde CO₂. Det er godt kua ikke får med seg nyheter, det hadde vært tøft for sjøl­bildet. Nå kan vi stelle dem som best vi kan, og lære oss å drive på en klimamessig smart måte – mens kua styrer med sitt. Vi må ta vår del av ansvaret, men vi skal ikke ta det alene.

Usikkerhet om framtida

Usikkerheten i melkemarkedet er og en faktor som har gitt oss litt hodebry i sommer. Mest fordi vi har lovet oss sjøl at vi må stikke fingeren i jorda, våge å se realistisk på det vi driver med. Blir resultatene gode nok? Kanskje det er på tide å hoppe av her? Er det virkelig verdt det med alt arbeidet som legges ned, mer enn nok jobb til oss begge – og lønn til en … Hva bringer framtida av rammer for produksjonen? Tenk om vi solgte deler av kvoten, og drev i mindre skala, når vi visste at vi kunne få en høy pris? Eller hva om vi inngikk leieavtale, og kunne sitte igjen med samme inntekt, uten å løfte en finger? Forlokkende å tenke tanken, det ville kanskje gitt en romsligere hverdag, på alle måter. Det er krevende å være realistisk, og ­håpløst å sammenligne med verden for øvrig. Til det er livene våre som gårdbrukere alt for sammensatt. Man bytter ikke bare jobb …

Stoppe opp og kjenne etter

Etter et par runder med meg sjøl, der jeg får oppriktig vondt i magen – kjenner jeg at det er lite aktuelt. Jeg og vi vil jo holde på, og vi vil jo være med! Vi får det jo egentlig til ganske bra, sjøl om det alltid er mye vi ikke rekker over. Alltid altfor mange planer … Det vi liker aller best er å skape noe og utvikle gården. Men vi må iblant stoppe opp, og kjenne etter, om det er sånn livet skal være. Og sannelig har jeg respekt for dem som av ulike årsaker har valgt å slutte med mjølk, eller avvikle ­produksjonen. Det må være et tøft og vanskelig valg, i mange tilfeller helt sikkert riktig.

Nå er skoleferien straks over, hverdagen kommer for fullt, her vil det si at mor er hjemme og jobber, mens mann og unger jobber med sitt utenom gården. Men hele tida er Vangen gård en del av identiteten til oss alle, det er her vi hører til! Det gjør så godt i et bondemammahjerte, når tenåringene stiller opp når beitedyr skal flyttes – om enn noe motvillig, og etterpå er storfornøyde over hvor rolige og snille dyra er. Da er rundene på våren, med et par, tre, fire kalver som ikke skjønner poenget med strøm og beiting, glemt (eller i hvert fall fortrengt …).

Ønsker alle sammen en fin høst, og lykke til med innspurt på innhøsting og beitesesong. Det blir lettere å ta fatt på denne vinteren, når de fleste av oss er trygge på at vi har nok mat til dyra. Uansett vil vi alltid stå overfor utfordringer, som rister litt i oss. Jeg velger å ha tru på at fornuft og faktakunnskap vinner fram og står seg!