1000 år i samme spor

Var de klar over hva de egentlig gjorde, Ole og Guri Steig? Med dette bygget innledet de en stille revolusjon innen landbruket som varer den dag i dag. En prosess som skulle føre til en enorm produktivitetsforbedring gjennom de kommende 250 år. Landbruket i 1770 hadde nesten ikke gjennomgått noen forandringer de siste 1000 årene. Husdyrholdet, dyrkingsmetodene, redskapene, plantesortene - det meste gikk etter de samme prinsippene som det hadde gjort i århundrer før dem. Nå innledet Ole og Guri Steig en tid hvor det skulle skje større forandringer gjennom de neste hundre årene enn de samlede forandringene de siste 1000. I tillegg til fjøset bygde de både stall og sauefjøs i stein.

Vi vet ikke nøyaktig hvordan det nybygde fjøset til Ole og Guri så ut, men bonden på nabogården Grov, som bygde fjøs samtidig bygde ifølge Gerhard Schøning et fjøs der kjelleren var så høy og hadde så store åpninger at en kunne kjøre inn med hest og slede og over fjøset var det fôr-trev. Også dette var en nyvinning.

Uvanlig å bygge i stein

Nå var det å bygge i stein relativt nytt i Gudbrandsdalen. Tømmeret hadde til alle tider vært enklere og raskere å benytte. Bygging i stein krevde lengre tidshorisont, større mannskap og nye ferdigheter. Selvfølgelig var det stein nok, ja evig nok, men åkersteinen var ikke alltid den ideelle mursteinen, rund og lei som den ofte var. «Kupulstein» eller «rundkamp» var vanskelig å plassere i muren. Eller den var jordfast eller for stor til å hanskes med. Redskapen var primitiv. Brekkstang og rikking var måten. Talje og stubbryter kom først 100 år senere. Var steinen for lei måtte det graves rundt den og fyres opp slik at den sprengtes av varmen. Var det da «kløyv» i den så kunne det bli fin murstein, men var den «bustete» så var det bare skarpe fliser å få av den. Ellers var gamle røyser, bekkefar og urer kilde til høvelig murstein. Etter hvert ble det fortalt mange historier om hvor mye stein som skulle til for å bygge et fjøs. På Lo i Nord-Fron kjørte bonden der med flere oksespann i to vintre for å få nok stein. På Angard i Dovre brukte de tidvis syv hester i ni år for å få nok. På Smestad i Fåberg brukte de tre år og da Ola Landheim på Dovre i 1860 spurte naboen på Tofte om hvor mye stein han måtte ha fikk han til svar at han først fikk kjøre fram det han mente han trengte, så det samme en gang til, og dernest enda en halv gang. Så kunne han begynne å mure.

Mørkt og fuktig

Kyrne hadde egne båser med en kløyvd tømmerstokk i bakkant, en skantilstokk. Båsen var ofte fylt med jord. Krybber fantes ikke, så tørrforet ble lagt direkte i båsen mens sørpa (hestemøkk og anger fra treskinga) ble gitt i bøtter.

Det mørke og fuktige og tidvis svært kalde husværet førte til at hudsykdommer var svært utbredt og hygienen for både folk og fe ble deretter. For fjøset var ikke bare husvære for dyra. På Fron var det også vanlig at også tjenestefolkene bodde i fjøset.

Dagens fjøs på Steig

Rundt 1850 satte sorenskriveren i Midt-Gudbrandsdalen, John Iversen Randklev, i gang med å bygge nytt fjøs på Hundorp. Han engasjerte byggmester Nasen fra Kristiania til arbeidet. Fjøset på Hundorp representerte en helt ny bygningsform på Fron. Ikke bare tjente den flere funksjoner ved at den skulle huse flere dyreslag, men det var et murt fjøs med full møkkjeller og med låve i bindingsverk på toppen. Også dimensjonene var overmåte for tida, 44 meter langt og 16,4 meter bredt.

Da Nasen var vel ferdig på Hundorp, ble han engasjert av Ole og Mari Steig for å oppføre et tilsvarende fjøs hos dem. Sorenskriver Randklev og Ole Steig var slektninger og hadde nær kontakt.

Møkkjeller hvor det var dør både på langveggen og i gavlveggen

Det ble ryddet tomt til et stort nytt fjøs etter samme modell som på Hundorp. 34 meter langt og 16,4 meter bredt, med møkkjeller hvor det var dør både på langveggen og i gavlveggen. Slik ble det praktisk å kunne kjøre inn med hesten gjennom den ene døra og ut den andre.

Fjøset fikk 96 båsplasser fordelt på åtte båsrekker med fôrbrett imellom og det var innlagt vann. Vannet ble ført inn gjennom rør og inn til en kum hvor det kunne få en lunk før det ble gitt til dyra. Foran hver båsrekke ble det montert ei krybbe som vannet kunne slås i. Tidligere hadde det vært vanlig å gi vannet i bøtte til hvert dyr. Dermed ble en av de mest arbeidskrevende oppgavene i fjøset fjernet. Å skaffe vann til en stor besetning gjennom en kald vinter var et utakknemlig arbeid. Hver ku trengte 40-50 liter vann om dagen og det ble vanligvis hentet i nærmeste bekk, elv eller brønn.

Med låve og kjøring over fjøset, og nedslippsluker for høyet, ble også arbeidet med fôring lettere. Samlet sett representere disse endringene en liten revolusjon i fjøsstellet og dannet grunnlag for å ta i bruk mer moderne tanker omkring husdyrproduksjon.

Også på Nørstevold i Gausdal, hvor Oles bror Johannes var gift, ble det bygd nytt fjøs etter samme prinsipper som fjøset på Steig på Hundorp. Det stod ferdig i 1864. Både på Hundorp og Nørstevold i Gausdal er disse fjøsene fremdeles i bruk.