Avl

Utviklingen i andel dødfødte kalver

Dødfødsler opptrer betydelig oftere i løsdrifts- enn båsfjøs. Økningen i rapporterte dødfødte kalver kan derfor i stor grad forklares ut fra den store overgangen fra bås til løsdrift de siste 20 årene.

Anne Guro Larsgard

Avlsforsker i Geno

anne.guro.larsgard@geno.no

Håvard M. Tajet

Leder forskning, utvikling og implementering i Geno

havard.melbo-tajet@geno.no

Kalv født død eller død innen 24 timer etter kalving skal rapporteres som dødfødt. Kalv født levende, men død i perioden fra minimum 24 timer etter kalving og fram til første mjølkeveiing i besetningen, skal rapporteres som krepert.

Foto: Rasmus Lang-Ree

Ved innrapportering av kalving til Kukontrollen, er det egne felt for å samle inn mer informasjon omkring kalvingsforløpet. Dette gjelder registreringer av kalvingsvansker, dødfødsler, kalvestørrelse og misdannelser. At ei drektighet blir fullført med ei kalving som gir en levendefødt og frisk kalv, og der kalvinga har gitt minst mulig påkjenning på kua, er viktig både ut fra et dyrevelferds- og økonomisk perspektiv for bonden. Derfor opplever vi at dette er egenskaper som verdsettes høyt blant våre medlemmer og som det generelt sett er stort fokus på.

Utviklingen i andel dødfødte og kreperte kalver over år

Definisjonen på skillet mellom en ‘dødfødt’ og en ‘krepert’ kalv er følgende:

Dødfødt: Født død eller død innen 24 timer etter kalving.

Krepert: Levende født, men død i perioden fra minimum 24 timer etter kalving og fram til første mjølkeveiing i besetningen.

Ut fra innrapporterte data til Kukontrollen ser vi at det er har vært en tydelig økning i andelen kalver rapportert som dødfødte de siste 20 årene, samtidig som andelen rapportert som krepert er redusert. Summen av andelen dødfødte og kreperte kalver har økt med i overkant av 0,5 prosent de siste 20 årene. Prosent dødfødte er omkring 2 prosentpoeng høyere for 1. kalvere enn for de som har hatt flere kalver. Siste året er i overkant av 5,5 prosent av kalvene til 1. kalverne dødfødte, mens det for de eldre er godt i underkant av 4 prosent. Det er også betydelig årstidsvariasjoner med 1,5 prosent høyere kalvedødelighet i februar enn i september.

Figur 2 viser at dødfødsler opptrer betydelig oftere i løsdrifts- enn båsfjøs. Økning kan derfor i stor grad forklares ut fra den store overgangen fra bås til løsdrift de siste 20 årene.

Fig.1 Utvikling i prosent dødfødte og kreperte kalver de siste 20 årene.

Figur 2. Prosent dødfødte kalver i bås- og løsdriftsbesetninger.

Figur 3. Avlsmessig utvikling for dødfødsler i perioden 2002–2022.

Avlsarbeidet for å redusere andel dødfødsler

Dødfødsler inngår i avlsmålet. Kalvingsegenskapene har sin særegenhet gjennom at de må betraktes ut både fra forhold ved kua (om den er en «god kalver») og forhold ved kalven (størrelse, utforming). I avlsmålet er egenskapen i dag vekta med minus 2 500 kroner per dødfødte kalv. Basert på dette utgjør dødfødsler som mor til kalv og dødfødsler som kalv 0,3 prosent hver, altså 0,6 prosent til sammen av det totale avlsmålet. Årsaken til at det blir såpass lav prosentvis vekt er at den genetiske variasjonen er svært liten for disse egenskapene. Det er kun data fra 1. kalvere som inngår i beregningene.

Figur 3 viser at det har vært en positiv utvikling for dødfødsler som egenskap ved kalven. Indeksen er i snitt omkring 20 poeng bedre for dyr født i 2022 framfor de født i 2002. For dødfødsler som egenskap ved kua, har det vært en svak tilbakegang.

Enkeltokser som skiller seg ut

Vi har i det siste observert at det finnes noen enkeltokser som faller i indeks for dødfødsler som far til ku når de får døtre som kalver. Den mest ekstreme blant disse er oksen 11955 Skadsem som har falt fra omkring 100 i indeks da den ble tatt ut som eliteokse og ned til 11 i indeks i skrivende stund. Fallet skjedde da oksen fikk døtre som kalvet. Figur 4 viser sammenhengen mellom antall døtre med kalvingsopplysninger og indeksen til oksen.

11955 Skadsem ble brukt i slutten av 2018 og starten på 2019, og de fleste av døtrene har fått første kalven. Far til oksen er 22036 VR Fonseca og morfar er 10923 Prestangen. Selv om begge disse er noe svake på egenskapen, er de langt fra en så lav verdi som oksen.

Figur 4. Utvikling i indeksen for dødfødsler som far ku for oksen 11955 Skadsem fra 2018 og fram til i dag, sett i forhold til antall døtre med kalvingsopplysninger.

Kartlagt to familiegrupper

Vi har kartlagt to familiegrupper der det er enkelte okser/sønner med ekstremt lav indeks for dødfødsler som far til kalv. Dette er 10763 Refsnes med en del sønner og sønnesønner, samt 10923 Prestangens sønner og dattersønner. I disse tilfellene er det klart at svakheten ikke har blitt fanget opp gjennom genotyperesultatene. Vi jobber med ulike teorier på at slike fall kan skje, uten at årsaken foreløpig er funnet. En mulig teori kan være at det skyldes en ukjent mutasjon som kun forekommer i disse familiene. Vi vil følge spesielt godt med 11996 Slettebo P og 12009 Maurstad PP fra Refsnesfamilien og 11994 Midtskog P fra Prestangenfamilien framover. Disse tre oksene vil få mange døtre som kalver i 2022 som vil avdekke om de har arvet svakheten eller ikke.

Ikke fullt så ille som det kan virke

Det er sjelden vi opplever indekser som er så lave som for 11955 Skadsem (indeks=11). Det er likevel verdt å vite at selv med en så lav indeks, har 88,5 prosent av kalvingene gitt levende fødte kalver. Det betyr at frekvensen av dødfødsler hos døtre etter denne oksen (som så langt kun er 1. kalvere) er dobbelt så høy som gjennomsnittet av alle kyr.