Hvem bestemmer hva som er god dyrevelferd?

Alle som følger norsk matproduksjon fra innsiden, vet at mye bra har skjedd med dyrevelferden i Norge i takt med at erfaringer danner grunnlag for kunnskap og kompetanseutvikling. For det er slik med all utvikling at vi er bedre i dag enn i går – men ikke fullt så gode som vi kommer til å bli i morgen. Og det er nettopp morgendagen vi må rette oppmerksomheten mot. For det er strengt tatt verken myndighetene eller oss som produserer maten som bestemmer om dyrevelferden er god nok. Det er det forbrukeren som gjør. Det kalles forbrukermakt. Leverer ikke vi i henhold til «kontrakten» med forbruker, så vil de etter hvert vende oss ryggen.

Må være villige til å kikke på egen praksis

Mange er opptatt av avstanden mellom oss som produserer maten – og forbrukerne, og de har åpenbart et poeng. Landbruket må fortsette, og kanskje trappe opp, arbeidet med å invitere ­barnehager, skoler og politikere inn i fjøset og ut på beite. Her må vi «tegne og forklare».

Samtidig må vi også være villig til å kikke på egen praksis. Hver dag. Hele tiden. Er forbrukerne opptatt av ku og kalv, så må også vi være det. Har forbrukerne krav og forventninger til hvordan det skal se ut inni fjøset – og hvor lenge dyra har vært ute om sommeren, ja, så kan vi ikke ignorere det. Tine ­trapper opp arbeidet med dyrevelferd – og en ny dyrevelferdsindikator, legges til i verktøykassen for at vi i fellesskap skal løfte dyrevelferden ytterligere framover. Indikator høres litt skummelt ut, men er i bunn og grunn bare en mer systematisk bruk og sammenstilling av både data og visuelle observasjoner (fjøsrunden). Å dokumentere det vi gjør for å styrke dyrevel­ferden, er bra for bonden og ­bygger tillit hos forbrukeren.

Kombikua er ingen klimaversting

Klimadebatten rundt landbruket representerer også en utfordring for sektoren – ja, kanskje i større grad enn diskusjonen rundt dyrevelferd. Men er melkekua er ­klimaversting? Nei – og i hvert fall ikke i Norge der kua produserer både kjøtt og melk. Dette gir et utslipp på omkring 1 kg CO₂- ekvivalenter per kilo produsert melk, mot et internasjonalt snitt på omkring 2,5.

Samtidig vet vi at karbonbinding i beitemark ikke er medregnet i dagens klimaregnskap. Statistisk Sentralbyrå (SSB) jobber nå med en rapport, der foreløpige funn indikerer at bruk av norske beiteressurser er et undervurdert ­klimatiltak. Vi vet også at en anerkjent klimaekspert som professor Myles Allen ved Oxford University, som også sitter i forfatterpanelet til FNs klimapanels bærekraftsrapporter, mener tiden er inne for å bruke andre beregningsmodeller på klimaeffekten av metan (i dag nærmer den seg 30-gangen av CO₂). Begrunnelsen er at metan er en stabil og kortlevd klimagass (brytes ned i løpet av 12 år), som gitt at man ikke øker antall dyr, gir et stabilt utslipp med en flat kurve – mens fossilt CO₂ hoper seg opp i atmosfæren.

Vi vet også at en bedre utnyttelse av husdyrgjødsel til energiformål – og mer klimaeffektivt fôr kan representere en «game changer» for meieri- og kjøttproduksjon.

Import fra fattige land er ikke bærekraftig

Samtidig kan det knapt kalles bærekraftig å ikke skulle utnytte våre egne begrensede dyrkbare områder til matproduksjon. Å importere kjøtt og plantebaserte produkter fra fattige land som trenger matjorda selv, er verken solidarisk eller bærekraftig. Samtidig skal vi matprodusenter drive så klimaeffektivt som mulig – og ta ned utslippene der vi kan. I Tine er nå over 80 prosent av meieriene våre over på fornybar energi – og innen 2025 skal både industri, emballasje og transport være 100 prosent fornybar. Det skal vi sørge for at forbrukerne får med seg.