Nasjonal dugnad

Når dette skrives 13. februar har coronabekjemp­elsen gått inn i en ny og langt mer dramatisk fase. Vi opplever nå drastiske tiltak som begrenser folks frihet på en måte vi aldri før har opplevd i fredstid. Det første dødsfallet har kommet, og smittespredningen er inne i en eksponentiell fase. På globalt nivå har WHO erklært pandemi.

Skoler og barnehager er stengt, kulturarrangementer er forbudt, utenlandsturer gir karantene, all idrett avlyst, utesteder stengt og flytrafikken er allerede sterkt redusert. Alle som har mulig­heter til å jobbe fra hjemmekontor oppfordres til å gjøre det. Fysiske møter og innenlandsreiser begrenses til det som anses som kritisk ­nødvendig.

De økonomiske konsekvensene er helt umulig å forutsi, men uten massive støttetiltak fra ­myndighetene vil det bli et konkursras av ­dimensjoner. Flyselskapene og reiselivsbransjen ­permitterer over en lav sko, og børsen krakker.

Og alt dette på grunn av en mikroorganisme på bare 80 nanometer. I storfenæringa har vi god kjennskap til hvor smittsomme coronavirus kan være. Mens storfevarianten kan være skremmende nok når den står på har covid-19-viruset et helt annet potensial til skadeomfang. Uten omfattende tiltak som kan stoppe smitte­spredningen kan tapstallene bli svært store.

Oppe i alt dette går foreløpig matproduksjonen i Norge som normalt. For landbruket er ikke ­trusselen redusert etterspørsel, men at smitten skal spre seg og resultere i kliniske tilfeller i et slikt omfang at det blir problemer med å finne folk til å gå i fjøset. Det er ingen tegn på svikt i for eksempel kraftfôrtilgangen, så fokus må være å begrense smittespredning og holde ­bøndene friske så de kan fôre og stelle dyra.

Vi er nå inne i en nasjonal dugnad uten sidestykke. En slik dugnad viser om vi evner å løfte i flokk når krisen truer. Den viser hvor avhengig vi er av hverandre også i et moderne og høyteknologisk samfunn. Vi må evne å tenke utover våre egne interesser, men sette felles­skapets interesser først.

En slik dugnad viser om vi evner å løfte i flokk når krisen truer

Vi har også fått demonstrert globaliseringens skyggesider. Med den enorme trafikken av ­mennesker på tvers av landegrenser og verdensdeler er vi utrolig sårbare for spredning av ­mikroorganismer. Tidligere har vi sett hvordan antibiotikaresistens kan spres over store ­om­­råder på kort tid. Vi har lett for å glemme at mikroorganismene har vært på denne kloden noen milliarder år før oss og blitt mer til­pasningsdyktige enn vi er.

Når vi forhåpentligvis om ikke alt for lenge lykkes med å få kontroll over coronaviruset, må vi håpe at vi som nasjon kommer styrket ut av det. ­Erfaringene fra en slik altomfattende dugnad bør vi dra med oss videre og ikke glemme når forholdene atter normaliseres. Kanskje kan vi håpe på enda større forståelse for at nasjonal mat­produksjon er en samfunnskritisk oppgave.