Kua gjør meg trygg

Jeg kjenner på takknemlighet over å kunne utføre jobben min, bortimot akkurat som før – med minimal fare for å smitte noen, og for å bli smittet. Enda mer enn før, setter jeg pris på å kunne gå i ­fjøset, lukke døra og kjenne at noe er likt seg. Dyra aner ingen ting om covid-19, har fortsatt konstant matlyst og styrer på med sitt. Fortsatt hviler de rolig, tygger drøv, og ser på meg med sine beroligende blikk. Det er akkurat som de sier at det ordner seg.

På samme måten som de før har sagt det, når jeg har fortvila over tøffe rammevilkår, kjøttskam, kua som klimaversting eller andre tunge ting. Kua mi gjør meg trygg. På at det skal bli bra igjen, og ikke minst, på at vi må fortsette å holde jula i gang. Vi gjør det for en grunn, vi produserer rein, trygg og god mat, og vi gjør det her. I Norge.

Aldri i min tid har jeg opplevd at de viktige tingene i livet kommer i fokus i en sånn grad.

Flokken samla

En anna positiv ting med å ha ­jobben hjemme, er at jeg når som helst kan stikke ut, om det virkelig er for å jobbe, eller rett og slett for å få litt alenetid … Rart med det, når en er vant til å jobbe mye alene, og styre hverdagen sjøl. Nå er det sannelig folk her, hele tida! Men jeg setter stor pris på å ha flokken samla nå, om de har to eller fire bein.

Ungene tilpasser seg

Hos oss er ungene blitt ungdommer, og er dermed forholdsvis sjølstendige i skolearbeidet. Ja, jeg må innrømme at jeg er glad dette ikke kom for ti år siden. De imponerer meg, med å tilpasse seg en ny skolehverdag, og totalt fravær av venner og treninger. Men dagene kan bli lange, og ikke minst vinteren. Vi skulle helst danse mot vår etter hvert …. Det er jammen bra vi har gården, og dyra. Øvelseskjøring med traktor for jenta på 15, og vedarbeid med håndsag for 13 åringen. Hesten, kattene og kaninene nyter godt av flere til stede. Det ble heller ikke feil at den nye fliskutteren kom til gards, når vi har tilgang på mange hender til å fylle på med kvist. Det gjør godt for alle med fysisk arbeid, og frisk luft til hodet og tankene. Ikke minst, jobbe og ikke tenke. Området som skal bli beite for mjølkekua, er under stadig utvikling. Vi rydder skog, i forkant av ytterligere beiting av ungdyra i sommer. Nå må søknaden om dyrking gjøres ferdig, også det kan jeg finne tid til nå. Forresten så har jeg ikke kjent på så god tid, utover at tillitsvalgt-bonden er mere hjemme, når møtene er ­digitale.

De viktige tingene kommer i fokus

Mediene har absolutt ikke pause, vi pepres full av nyheter og oppdateringer, med mer eller mindre dramatisk vinkling. Det er viktig, det er alvor nå. Aldri i min tid har jeg opplevd at de viktige tingene i livet kommer i fokus i en sånn grad. Det handler om helse, om sikkerhet og det handler om mat. Det handler om oss som produserer maten, som gjør det hver dag, hele året, hvert år. Våre forfedre har gjort det siden tidenes morgen. Alle dyrka maten sin, for å overleve. Nå dyrker noen av oss maten til alle. Vi blir tatt som en selvfølge, ja, det føles som vi er en klamp om foten iblant. Med sugerør i statskassa, og med ­ryggen på sofaen, for det meste …

Verden begynner kanskje å våkne? Sjølforsyning, egen matproduksjon og beredskapslager er ord som til stadighet dukker opp, fra kanaler der vi minst hadde venta det. Nå er det vi som får heiaropene på sosiale medier! Generelt er det å produsere saker og ting her i landet, blitt løfta. Og vi som produserer råvarer, hører også inn under de samfunnskritiske yrkene.

At produksjonen på gården går sin gang er viktigere enn noen gang

Privilegert å bo landlig

Det er ikke alltid man føler seg privilegert som bor så landlig, langt utenom allfarvei og alle mulige kjøpesenter og tilbud. Nå er vi blitt styrka i troa på at det er fornuftig å bo som vi gjør, fordi smittepresset naturlig nok er ­mindre. Apropos bærekraft …

Påska står for døra, og med den er vi offisielt over til vår. Vår, en ny start, en ny vekst- og beitesesong ligger foran oss. Rart med det, men verden går videre, midt oppi at vi er i et vakuum. Det gjør godt å se fremover, legge planer og kjenne forventning til en ny sesong. Så langt har vi tilgang på alle innsatsfaktorer, og har fått mye til gards. Rart å tenke på at det kanskje er andre faktorer enn været, som fører med seg størst usikkerhet denne sommeren.

Eneste vi vet at vi ikke vet hvordan det går

2020 – året som vil skrive seg inn i historiebøkene, og i skrivende stund er det eneste vi vet, at vi ikke vet hvordan dette går. Jeg krysser fingre for at tiltakene som er satt i gang i landet, virker. ­Menneskene er tilpasningsdyktige, og det er ganske fasciner­ende å se hvordan alt stoppet opp over natta. Det hender at frykten tar meg, redselen for at noen av mine kjære skal bli sjuke er der. Jeg og mannen min kan også bli sjuke. Vi vil ikke helt ta det innover oss, og tenker at dette skal vi uansett tåle. Sjansen er stor for at det går fint med oss, men vi er tvunget til å sette beredskap og planer på dagsorden. Det er aldri feil å øke bevisstheten rundt dette. Vi har gått fra tenkte situasjoner til ramme alvor. At ­produksjonen på gården går sin gang er viktigere enn noen gang, og da må instrukser til avløsere og oversikt over buskapen være på stell. Det er godt å ha solide organisasjoner bak seg om dagen, både Bondelaget og List (vårt lag av Norske Landbrukstjenester). Og samvirkeorganisasjonene våre som imponerer med sin handlekraft. Akkurat nå er det viktigste å vise at norsk landbruk kan levere. Så stolt jeg er over ny og treff­ende reklame!

Komme noe godt ut av det

Uansett så kan det komme noe godt ut av det vi står i. Vi er mange som har sagt at vi trenger en krise, for at folk skal forstå. Jeg har trua på at vi tar innover oss hva som er viktig, hvilke verdier vi ønsker å leve etter. Vi får øve oss på være mer sammen, vi som hører sammen. Vi må tenke over hva vi skal handle, hva trenger vi, hvilke varer velger vi. Kan det gå så langt at det ikke lar seg gjøre å få varer inn i landet? Noen frykter stengte grenser.

Nå får mange mennesker, i nabolaget, rundt om i landet, og i hele verden, et nærere forhold til all verdiskaping som foregår rundt seg. Til lokale arbeidsplasser, og forhåpentligvis til lokal og nasjonal matproduksjon. Vi i landbruket er en del av det. Det gjør så utrolig godt, med den honnøren vi i næringa får om dagen, det er så sårt tiltrengt. Likevel blir jeg litt betenkt over det jeg leser – vi må vokte oss vel, for å ikke bli navlebeskuende. Ja, vi er viktige – men det er det også mange andre som er! Fremhev at matproduksjon er grunnleggende for liv, men ikke bare det.

Nok en gang tar jeg på kjele­dressen og støvlene, og gjør unna ei fjøsøkt. Det er med blanda følelser; ei økt med stolthet over alt det vi står for, ei uvisshet om hva som venter utover året og ikke minst takknemlighet over at jeg lever akkurat i Norge.