Innavl
All seleksjon fører til innavlsøkning i en populasjon. Det er derfor viktig å etterstrebe en avlsstrategi som maksimerer avlsframgangen, og samtidig gir en moderat innavlsøkning.
Leder forskning, utvikling og implementering i Geno
Ved bruk av Geno avlsplan minimeres innavlsgraden i din besetning og gir deg god kontroll. På bilde er 403 Flaksa etter 10901 Aksnes med morfar: 23005 Asmo Sale Et.
Ved bruk av Geno avlsplan minimeres innavlsgraden. Geno avlsplan nekter å koble sammen to dyr som er for nært beslektet.
Hva er innavl?
Innavl oppstår når foreldre til et dyr er i slekt. Jo sterkere slektskap mellom foreldre, desto sterkere blir innavlsgraden til avkommet. Innavlsgraden til et dyr beregnes som halvparten av slektskapet mellom foreldrene.
Hvorfor er innavl uheldig?
Det er tre hovedårsaker til at vi ønsker å begrense innavl:
Genetisk variasjon
Innavl gjør at den genetiske variasjonen i populasjonen reduseres over tid. Avlsframgangen er proporsjonal med den genetiske variasjonen og potensialet for framtidig avlsframgang reduseres når genetisk variasjon krymper.
Redusert livskraft og overlevelse
De fleste individer har ugunstige mutasjoner eller «feil» på DNA-trådene på flere steder på genomet sitt. Dette går stort sett bra hvis feilen kun finnes i et eksemplar, altså på det ene av de to kromosomene. Når et dyr er innavla vil områder på hvert kromosom nedarvet fra far stamme fra samme opphav som tilsvarende områder på kromosomene nedarvet fra mor. Disse områdene blir da helt identiske (homozygote), og hvis det finnes en «feil» i et slikt område vil dette kunne redusere funksjonaliteten og overlevelsesevnene til individet.
Innavlsdepresjon – produksjonstap
Det samme prinsippet som beskrevet over vil også påvirke produksjonsegenskaper som for eksempel mjølkeytelse. Halvsøskenparing vil i gjennomsnitt gi en innavlsgrad på 12,5 prosent. Dette vil redusere mjølkeytelsen ved 305 dager med over 200 kg. Tilsvarende vil innavl kunne påvirke andre egenskaper av betydning for økonomien i mjølkeproduksjonen.
Hvordan styre unna innavl?
På besetningsnivå
God avlsplanlegging er et viktig verktøy for å minimere innavl på enkelt individ. I Geno avlsplan er det generell kontroll for å unngå halvsøskenparinger for dyr som ikke er genotypa. Dette tilsvarer 12,5 prosent innavl. Stamtavleinformasjon gir forventa slektskap mellom dyr. Genotyping av dyr viser at dette ikke er veldig presist og at det er relativt stor variasjon i genomisk innavlskoeffisient innen ei gruppe med lik stamtavlebasert innavl. For genotypa dyr er maksimumskravet for akseptert innavl lagt til fire prosent. Ved å inkludere mange okser i avlsplanlegginga, kan det være enklere å tilfredsstille både krav til indeksprofiler på avkom og krav til innavlsgrad under maksgrensa.
På populasjonsnivå
I det lange løp er det uansett de overordna populasjonsstrategiene som avgjør innavlsøkninga i besetningene. Innavlsøkninga er i stor grad bestemt av hvor mange avlsdyr det er i populasjonen i hver generasjon. Antall forfedre i ei stamtavle øker med togangen for hver generasjon; 2 foreldre, 4 besteforeldre, 8 oldeforeldre og så videre. Går vi 10 generasjoner bakover i stamtavla må 1 024 ulike forfedre være involvert for å unngå at noen dyr har vært innavla. Én okse kan fort bli representert både på mor- og farssiden i stamtavla og slektskap mellom foreldre er uunngåelig. Antall eliteokser og slektskapet mellom disse bestemmer innavlsøkninga på lang sikt. Med et avlsprogram der embryoproduksjon benyttes må man også være oppmerksom på antall hunndyr man rekrutterer framtidige avlsdyr etter.