Tradisjonell avkomsgransking

Historisk har tradisjonell avkomsgransking stått sterkt i storfeavl. Hovedprinsippet her er at jo større avkomsgrupper oksene har desto sikrere blir indeksen, men med avtakende merutbytte. Her gir ulik arvbarhet ulik respons. Hvis vi øker antall døtre per okse fra 100 til 200 øker sikkerheten på mjølk fra 92–93 prosent til ca. 95 prosent, mens den for lavarvelige egenskaper som fruktbarhet/helse vil kunne øke fra under 60 prosent til over 70 prosent. Vi ser tydelig at Geno sitt valg av et bredt avlsmål med tung vekt på helse og fruktbarhet krever langt større avkomsgrupper enn avlsselskap som kun har ambisjoner om mjølk. Men i avlsplanlegging kan vi ikke se på kun en faktor om gangen. Når vi øker sikkerheten gjennom større avkomsgrupper har vi ikke dyr nok i populasjonen til å teste fullt så mange okser og dette påvirker hvor sterkt vi kan selektere. Hvis vi halverer kravet til antall avkom, kan vi doble antall okser vi kan teste. For eksempel vil en økning fra 115 avkomsgranska okser til 230 forbedre hvor sterkt vi kan selektere okser med ca. 20 prosent. Dette er uavhengig av arvbarheten.

Avlsplanlegging er komplekst

Som vi ser er avlsplanlegging komplekst fordi faktorene henger så sterkt sammen og ulike egenskaper har ulike optimum. Da er det lett å forstå at hvordan egenskapene vektes i avlsmålet påvirker hvordan avlsprogrammet designes. Avlsplanlegging og optimering har vært en styrke i Geno, og dette er mye av årsaken til at NRF-kua i dag utmerker seg med kombinasjon av stor produksjonskapasitet, god helse og høy fruktbarhet.

Ny teknologi gir sterkere seleksjon

Ny teknologi endrer optimumspunkt og ressursbruk. Gjennom at DNA-analyser har blitt teknisk mulig og kostnadsmessig overkommelig, kan vi nå beregne indekser basert på GS-metodikk med betydelig høyere sikkerhet på unge dyr. Det betyr at økningen i sikkerhet ikke lenger forsvarer det lange generasjonsintervallet avkomsgransking gir. Vi ser også at vi kan selektere oksene mye sterkere enn før. Ved å genotype 2 000 oksekalvkandidater kan vi selektere over 40 prosent sterkere enn vi gjorde før vi tok i bruk informasjon fra genotyping.

Historisk har betydninga av hunndyrseleksjonen hatt moderat betydning for avlsframgangen. Med GS-indekser får vi like stor sikkerhet på kvigekalver som på oksekalver. Ved å kombinere dette med økt reproduksjonskapasitet på hunndyr gjennom embryoteknologi, vil vi kunne få betydelig seleksjonsstyrke også her. Da blir det viktig å velge best mulig embryoteknologi og ha den beste tilgjengelige kompetansen her. Ved for eksempel å øke reproduksjonskapasiteten fra 10 til 35 fødte embryo-oksekalver per ku, vil avlsframgangen øke med sju prosent.

Kontinuerlig arbeid

I Geno jobber vi med avlsplanlegging kontinuerlig. Nye egenskaper, forbedrede statistiske modeller, nye metoder innen molekylærgenetikk og embryoproduksjon krever stadig ny evaluering i formelen for avlsframgang. De neste årene kommer optimering av antall genotyper og hvilke dyr som skal genotypes til å være helt sentralt.