Familiebruk dominerer fortsatt i USA
98 prosent av gårdene i USA defineres som familiebruk,
men 90 prosent av familiebrukene er små.
rlr@geno.no
Hvis vi legger definisjonene fra USDA (landbruksdepartementet i USA) til grunn (se ramme), driver de små familiebrukene 49 prosent av jorda, men de står bare for 22 prosent av landbruksproduksjonen i USA. På den andre siden utgjør de store ikke-familiedrevne gårdene bare 2 prosent av antallet, men står for 14 prosent av produksjonen.
De store melkebrukene dominerer
Strukturrasjonaliseringen har gått langt i USA. De store og veldig store familiebrukene utgjør bare 2,7 prosent av alle brukene i USA, men står for hele 70,3 prosent av amerikansk melkeproduksjon. Ikke-familiebrukene står bare bak 8,6 prosent av melka, og det er samme andel som de små familiebrukene har. De små familiebrukene står for 45,5 prosent av fjørfe- og eggproduksjonen, 26,2 prosent av storfekjøttproduksjonen og 23,2 prosent av svineproduksjonen. Stordrift er altså langt mer dominerende innen melk enn andre produksjoner, men over 90 prosent av melka blir fortsatt produsert på gårder som er familieeide.
Anstrengt økonomi hos de minste
Som en indikator på økonomien på gårdene opererer USDA med OPM (operating profit eller profittmargin fra driften) som sier noe om hvor stor risiko det er for at gården vil få finansielle problemer. 62 til 81 prosent av de små familiebrukene havner i rød sone for OPM, men disse bøndene har ikke gården som primærjobb, og inntekter utenfor gården er ikke tatt med i OPM-beregningen. Det er de store og svært store familiebrukene som har minst risiko for økonomiske problemer (henholdsvis 37,5 og 36 prosent). Da er risikoen for at de ikke-familiedrevne gårdene skal få finansielle problemer langt større (69,7 prosent).
Definisjoner av familiebruk i USA
USDA (landbruksdepartementet i USA) definerer familiegårder som bruk der hoveddelen av virksomheten er eid av den som er ansvarlig for driften og av personer som er i slekt med denne. Det må kunne produseres og selges landbruksvarer for minst USD 1 000,- (amerikansk dollar ca NOK 8,46) for å kunne kalle det en gård.
Små familiegårder er gårder med bruttoinntekter på mindre enn USD 350 000, altså i underkant av 3 mill kroner. Disse består igjen av pensjonistgårder (eier pensjonert seg, men driver videre i mindre skala), 10,7 prosent av alle gårder, biinnteksgårder (eiers primærjobb er en annen enn å være bonde), 41,4 prosent av alle gårder og heltidsbondegårder (eier oppgir å drive gården er primærjobben), 37,5 prosent av alle gårder.
Mellomstore familiegårder – bruttoinntekter på USD 350 000 og 999 999,
5,3 prosent av alle gårder.
Store og svært store familiegårder – bruttoinntekter på henholdsvis
USD 1 000 000 – 4 999 999 og 5 000 000 eller mer, 2,7 prosent av alle gårder.
Ikke-familiegårder – ansvarlig for driften og dennes slektninger eier ikke hoveddelen av virksomheten, 2,4 prosent av alle gårder.
Kvinnelige bønder
På 51 prosent av familiegårdene er det kvinnelige drivere, men bare på 14 prosent er det en kvinne som er hoveddriver. 17 prosent av driverne planlegger å pensjonere seg de neste fem årene. Over halvparten oppgir at de ikke har noen plan for hvem som skal overta. Der etterfølger er avklart er det i 31 prosent et familiemedlem, og halvparten av dem arbeider allerede på gården.
Familiebrukene dominerer, men er store
De familiebrukene som står for i overkant av 70 prosent av amerikansk melkeproduksjon har bruttoinntekter på over 1 million dollar. De er også disse brukene som har minst risiko for å havne i finansielle problemer.