Øk storfeproduksjonen – bevar dyrehelsa
Vi må unngå at den økende interessen for å satse på ammekyr fører til import av livdyr.
Fagsjef helsetjenester og Koorimp
nina.elisabeth.svendsby@animal.no
Økende interesse for å satse på storfekjøtt kombinert med at det er vanskelig å få tak i mordyr kan føre til import. Hvis dette resulterer i import av livdyr kan det utgjøre en betydelig risiko for å få med smittsomme dyresykdommer.
Foto: Grethe Ringdal
Norge har et vedvarende underskudd på norskprodusert storfekjøtt. Tilskuddsordninger og andre stimuli gjør det nå attraktivt å satse på ammeku. Utfordringen er at det er få mordyr i livdyrmarkedet, men import av livdyr er ikke en løsning på disse utfordringene. Smittsomme dyresykdommer kan i verste fall ødelegge vårt viktigste konkurransefortrinn, dyrehelsa.
Økende interesse for livdyrimport
Koorimp har registrert et økende antall henvendelser fra aktører som ønsker å utvide eksisterende produksjon eller starte opp med ammekuproduksjon. Ønsket er ofte å starte med 50 kuer, med mulighet for å utvide. Disse opplever det som vanskelig å finne mordyr i livdyrmarkedet, først og fremst kuer av kjøttferaser. Det oppleves som at det også er få krysningsdyr og melkekuer tilgjengelig. Derfor blir muligheten for å importere undersøkt.
Større antall – større risiko
Import av et større antall storfe kan utgjøre en betydelig risiko for å få med smittsomme dyresykdommer. Det er sannsynlig at dyr må anskaffes ved hjelp av profesjonelle livdyrhandlere i Europa, og dyra vil da komme fra mange forskjellige besetninger via handelsfjøs og oppsamlingssentre i flere land. Selv om dyra omsettes lovlig i henhold til det EU-baserte regelverket som gjelder også i Norge, vil det ikke foreligge dokumentasjon for at dyra er testet og negative for mange sykdommer som vi ikke har her i landet, for eksempel BVD, paratuberkulose, Mycoplasma bovis og Q-feber – for å nevne noen.
Nullrisiko finnes ikke
At importører følger opp Koorimp-tilleggskravene reduserer risikoen, ettersom dyra skal testes på avsenderstedet for de sykdommene som vi er mest bekymret for å få inn. Men en del av testene har utfordringer. Ikke alle sykdommene lar seg påvise i alle stadier av forløpet, og risikoen vil uansett ikke være lik null. Det er også utfordringer med for eksempel parasitter som er resistente mot vanlige parasittmidler som vi ikke har gode og kostnadseffektive metoder for å avdekke. Det vil ta flere år før man med sikkerhet kan vite om importene har trukket inn sykdommer eller ikke.
Paratuberkulose er «overalt», men ikke i Norge
Koorimps policy og praksis vedrørende import av levende dyr er at dette kan gjennomføres når det er behov for genetisk fornying, det vil si import av verdifulle avlsdyr i begrenset antall. Det forutsetter god kvalitetssikring av dyrehelsa, med isolering på avsenderstedet, testing og oppfølging før dyra flyttes til Norge. Det er tidkrevende og tidvis komplisert på grunn av mange involverte parter, varierende grad av forståelse for både offentlig regelverk og tilleggskrav, i tillegg til utfordringer med språk, kultur og geografisk avstand. Import i stort omfang vil være vanskelig å håndtere innenfor denne rammen, og det er betydelig risiko for at kvalitetssikringen kan bli svekket som en følge av utfordringene nevnt ovenfor. Dette vil øke risikoen for å få inn sykdommer. Et eksempel er paratuberkulose, som er så vanlig i mange land at det ikke blir undersøkt i det hele tatt. Produsentene lever med infeksjonen og de betydelige tapene den medfører.
Økt produksjon på norske dyreressurser
Det er fullt mulig å bygge opp en større storfeproduksjon ved hjelp av mordyr av forskjellige raser, produksjon av krysningsdyr til slakt og bruk av embryo for å øke andelen renrasede dyr. I en periode vil man måtte jobbe langs to akser. Den ene er langsiktig å bygge opp antallet renrasede dyr i avlsbesetninger. Den andre er mer kortsiktig å øke volumet av krysningsdyr i bruksbesetninger. Det er grunn til å tro at et tettere og bedre samarbeid om omsetning av livdyr av hunnkjønn og mellom melkebesetninger og de ansvarlige for livdyromsetning hos slakteriene vil være en suksessfaktor for å lykkes. Koorimps klare standpunkt er at import av et større antall levende storfe ikke er ønskelig, da det vil medføre stor risiko for å få inn dyresykdommer. Når produsenter som ønsker å importere holder til i dyretette områder, skjerpes kravene til smittevern, og det vil kreve streng drift av forsvarlige isolater for importdyra og grundig testing både før og etter import. Dette vil også medføre kostnader som ikke er åpenbare i en planleggingsfase.
Risikohåndtering
Husdyrnæringens koordineringsenhet for smittebeskyttelse ved import, Koorimp, jobber med effektivt smittevern ved import av levende dyr og avlsmateriale, og annen kontakt med utlandet. Du finner mer informasjon om risiko, smittsomme sjukdommer og smittevern på: www.animalia.no/koorimp