Rekruttering til bondeyrket starter når ungene er små

Forskning viser at det er større sannsynlighet for at barn som er aktive i drifta når de er 14 år overtar gård, enn de som ikke er med. Jeg fikk være med på alt fra jeg var lita, og det ønsker jeg at mine barn også skal få slik at de kan ta et realistisk valg om å bli bonde eller ikke.

Tekst og foto:

Inger Hovde

Mjølkeprodusent/frilansjournalist

ingerho@msn.com

Jeg er av den oppfatning at skal ungene bidra når de blir gamle nok, må de få være med fra de er små og se på det hele som en lek. Vi har utstyrt guttene med hver sin støvsuger inne, og de er med på matlaging og rydding. Under hagearbeid bruker de hver sin traktor med henger til å kjøre plengras til ungdyra på beite. Å ta med ungene i løsdriftsfjøset er litt mer pes. Ungene blir lei av å melke og plutselig stikker de av, ja panikken kan fort slå inn. Derfor er det viktig for oss at de har sine arbeidsoppgaver også der, selv om de er bare tre og fire år.

Håndtering av dyr

For at de skulle lære seg å håndtere dyr, har vi på sommeren de siste åra hatt både geiter, griser og høner. Ungene er med og gir matrester, vann og annet fôr til smådyra. Grisene har vært tamme fra de kom, så da har de lært å passe seg. De andre dyra har de måtte vise mer tålmodighet for at de skal komme nærme. Dette er kunnskap som er vanskelig å overføre med ord, mye enklere å oppleve det selv. Erfaringene de selv har lært av smådyra tar de med seg i kufjøset. De har lært at kyrne og ungdyra er mer som grisen, så de må de passe seg litt. Mens kalvene kan være både som smådyr og gris. Kalvene kan være veldig kosete, men også de kan herje og sparke opp bak, og da er slike små krabater i utsatt høyde. Prøver derfor å lære de å trekke seg kjapt tilbake om dyra blir for pågående eller ville. Jeg husker da jeg på mine gutters alder masa om å få fordele kraftfôr til kyrne. Det fikk jeg ikke, for kyrne kunne velte kraftfôrvogna. Jeg hørte selvsagt ikke etter. Nummer 10 var min favorittku Stjerna, som jeg brukte å varme fingrene på når jeg fikk neglebit og som jeg sov duppen min på da jeg var mindre. Hun fikk tak i vogna og kvelva den. Min far kom stormende og brølte – Ka va d æ sa, derre fikk du itj lov te. Hvorpå jeg svara; - Hysj da pappa, du skræmme kyr’n!

Arbeidsoppgaver tilpasset alder

Vi prøver å gjøre fjøsstellet til en trivelig familieoppgave hvor ungene bidrar på sitt nivå. Med hver sin lastebil fyller de fort flere traktorskoper med gress i løpet av ei helg når vi fjerner fôrrester på fôrbrettet før fôring. Vi lesser, de kjører og tømmer. Spyling av kalvebarer og kalvebinger for enkeltkalver er gøy, og det er nesten ubegrenset med tid de kan leke med vann, samtidig som de gjør nytte for seg – og da er fjøsdressen bytta ut med regndress. De har også hver sin skrape som de skraper møkk med, når melkekyrne er flytta til melkingsavdelingen så det er trygt. Å fylle strøbøtter og strø med sagflis er også populært. Når de fleste dyra er melka er det bare de roligste dyra som er igjen. Da får ungene skrape og strø båsene på melkegravsiden også. Å være med i melkestallen og melke blir fort kjedelig. De er egentlig for små til å tørke av, prøvemelke og sette på enda, men lar de prøve litt på de kyrne vi stoler 100 prosent på. Det er stas, men litt for få som liker kiling på juret etter juniorenes mening.

Se og lær

Da jeg var lita var jeg med foreldrene mine mye i fjøset, og ellers alt pappa holdt på med. Det er mye læring som blir overført av å se på hvordan ting skal gjøres før man slipper til selv. Ofte er det vanskeligere å forklare med ord hvordan ting skal gjøres. Det er enklere å forstå når man vet hva målet er. Jeg satt timesvis på traktoren, nærmest i transe og så hvordan plogen snudde jorda. At pappa stoppa opp for vipereir, flytta de og satte opp pinne for å markere hvor reiret var gjorde inntrykk. Da jeg endelig slapp til på traktoren selv viste jeg hvordan pappa ville ha det. Pappa sa at å justere plogen under pløying var som å brodere. Jeg skjønte ingenting hva han mente med det, men det betød at jeg skulle være lett på hånden.

Prøv og feil – og lær

Jeg dresserte kalver fra jeg kunne å gå, og jeg fikk de til å hoppe hinder, gå på fot som en hund, gi labb og pusset tennene deres. Etter hvert fikk jeg forbud mot å dressere kukalver, de ble umulige kyr – søtt at de gikk på fot og hoppet hinder når de var 100 kg, ikke fult så søtt da de var 650 kg... Kalvedressuren lærte meg å lese kalven, hvordan få den til å gå frivillig, hva må jeg gjøre for å få den til å gå fint. Etter hvert som jeg ble flinkere med dyra, begynte jeg med større dyr. Årets høydepunkter var kvigeslipp, fanging av dyr på beite og flytting av dyr. Og det var jeg som leide nesten alle sammen fra jeg var seks år. Det å gradvis få større utfordringer gjorde at jeg tidlig kunne håndtere større dyr like bra som fullvoksne menn, fordi dyra kjente meg. Jeg hadde teknikken inne for å få de til å gå selv, og kunne knepene som ga meg styrke til å stoppe dem og visste hva som gjorde meg utsatt og svak. Ungene har sett bilder av meg og kalvene og har framsatt ønske om at til helgen skal de begynne å temme kalv selv. Håper dette er noe de etter hvert føler de mestrer.

Ikke alt som vi gjorde på 80-tallet som jeg tar med meg

Både jeg og søstrene mine før meg måtte være med pappa i skogen før vi begynte på skolen. Søstrene mine fikk beskjed om at om noe skjedde måtte de gå etter hjelp. Jeg fikk andre arbeidsoppgaver. Jeg gikk med wiren og kjettinger og stroppet tømmer, for jeg gikk på skaren så det var lettere for meg. Jeg fikk også vinsje inn, og da fikk jeg beskjed om å være kjapp til å slippe vinsjen og flytte meg om traktoren rykket bakover. På hjemturene fikk jeg stå på tømmerstokkene ned fra skogen. Jeg drømte om å være tømmerfløter… Hadde mamma vist hva pappa lot meg gjøre, hadde jeg nok blitt farløs langt yngre…

Kunnskap i minner

Det å ha vært med på alt fra man var liten gjør det enklere å takle ulike utfordringer, for man har erfaring i så mye forskjellig. Jeg håper at mine unger kommenterer hvordan jeg gjør ting – at de skal komme med forbedringspunkter. Jeg hadde masse jeg ville prøve ut hjemme etter å ha lest en artikkel, eller lært noe på skolen. Det å få støtte til å prøve noe nytt, som ingen tidligere har prøvd på gården gjør det hele mye mer spennende. Nå er det ikke så ofte at kyr er syke lengre, og selv om man har lest om symptomene er det erfaring som gjør at man skjønner at kua har børslyng, før det blir kritisk. Jeg erindrer børfremfall og husket korkene som ble skrudd fast på 80-tallet en gang. Så da jeg så at en av kvigene så ut til å få børfremfall i 2008 huska jeg at dyrlegen snakka om hvor viktig det var å holde børen ren og få den kjapt på plass og ringte umiddelbart da jeg skjønte at nå kunne det samme skje.

Om æ hjølpe dæ no pappa, hjølpe du mæ når æ har tatt over?

Jeg elsket gårdsarbeid og var fast bestemt på at det var bonde jeg skulle bli da jeg var lita, selv med søstre som var 11 og 12 år eldre. Det er dette jeg ønsker mine barn skal få oppleve; gleden av å få være med både aktivt og passivt. At arbeid skal føles som en lek. At det å ta et tak er gøy. At dette er noe de mestrer og at de blir utfordra på sitt nivå, slik at de også er med når det er 14 år. Ingen av dem trenger ønske å bli bonde, men at de har et reelt grunnlag for å ta et valg – at de har fått de mulighetene jeg har fått er viktig!