Reportasje

Startet med to kyr – har nå 15 000

Faren kjøpte en skogteig og startet med to kyr for femti år siden. I dag har sønnen Trevor Elliott 15 000 kyr og er trolig størst på mjølk i Afrika.

Erling Mysen

Frilansjournalist

er-mys@online.no

Området på østsiden av Storms River var skog og kratt for 50 år siden. Jorda var sur og ingen drev med melkeproduksjon eller landbruk. I dag er området det beste for melk i Sør-Afrika. Her har Trevor Elliot base for sine 15 000 kyr.

Tsitsikamma helt sør i Sør-Afrika er et grønt belte med skog, beitelandskap og kyr som skiller seg klart fra de tørre områdene bak fjellene. Tsitsikamma betyr «rennende vann» på stammespråket og området sør for fjellene får ca. 1 150 millimeter nedbør i året. En av gårdbrukerne her var sauebonden Ralph Elliot med skotske aner. Elliot hadde lest boka «Grasslands on New Zealand». Han syntes området med kratt og skog på sørsiden av fjellene lignet veldig på forholdene i New Zealand og solgte gården i 1967 og kjøpte et areal rett øst for Storms River. Her nydyrket han jord og startet med to kyr pluss noen bærbusker. Og med utstrakt kalking samt gjødsling med fosfor og mikronæringstoffer viste det seg at jorda var fruktbar. 20 år seinere har Elliot over 200 kyr og sønnen Trevor blir en del av drifta. – Faren min fant oppskriften for hvordan en driver gård her. Jeg har bare kopiert det han gjorde og vokst videre, forteller Trevor Elliot.

I starten var jorda rimelig og Trevor kjøpte så mye han kunne, men i dag er strategien annerledes.

15 000 kyr på 14 gårder

Selskapet til Trevor Elliot heter «Grasslands» og består nå av 14 gårder eller enheter med til sammen 15 000 kyr. Flere av enhetene ligger ved Storms River der det hele startet. De 14 «gårdene» har fra 650 til 1 400 kyr og drives etter samme modell. Kyrne er delt i tre grupper der to av gruppene utnytter det gode vårbeitet. Første- og andregangskalvere går da i egen gruppe og de eldre i den andre. Den tredje gruppen kyr er høstbære og får maissilo som vinterfôr i tillegg til beite. – Meieriene og markedet er ikke begeistret for gårder som kun har vårbære kyr, og vi må levere melk hele året, forklarer Elliot. Alle melkekyrne får kraftfôr. Ca. en tredjedel av fôret er innkjøpt kraftfôr. Avdråtten ligger på 6 000 kg/ku i året, fettprosent er 4,0 og proteinprosent 3,5.

Kopierer New Zealand

Bortsett fra at en tredjedel av kyrne er høstbære og får maissilo er nesten hele driftsopplegget til Elliot kopiert fra New Zealand. Kyrne beiter ute året rundt. Beitene ligger opp til 2,5 km fra mjølkestallen. Det mjølkes to ganger daglig med start klokka 0400 på morgenen og 0200 om ettermiddagen. Elliot har mest fiskebeinstaller av typen 48 swingover. Det er team på 4-5 personer som står for mjølkingen. I snitt har gårdene ca. 1 ansatt pr. 70 kyr. Beitene er i et rotasjonssystem der en bytter etter hvor fort graset vokser. – Dette måler vi hver uke, forklarer Elliott. Graset vokser året rundt, men opptil fire ganger fortere om våren enn på vinteren. Basisvekst i beitet er hardfør flerårig kikuyagras som tåler intensiv beiting. Men hver høst stripesås ca. 2 kg raigras/dekar i beitet. Såmaskin og metode er fra New Zealand. Det er en skivesåmaskin med 15 cm radavstand. Såing pågår fra april til juni og beitet får hvile 6 til 8 uker etter såing. Kyrne og genmaterialet er også fra New Zealand. Elliot har mest kiwi-kyr (krysning av New Zealands Holstein og Jersey), men også noe ren Jersey. Sæd bestilles og leveres fra New Zealand.

- Jeg var første gang i New Zealand i 1993 og har siden vært der flere ganger. I New Zealand har jeg lært veldig mye om hvordan en bør drive melkeproduksjon, sier Elliott.

Vokser med sharemilking

Jordprisen i denne delen av Sør-Afrika var tidligere svært rimelig, men har vokst raskt i takt med økning av mjølkeproduksjon. – Jord er dyrt i dag og koster 12 til 15 000 kroner/dekar, og det er lite ny jord tilgjengelig.

Noe av jorda Elliot driver er leiejord. Men han har også funnet en annen måte å vokse på og det er en tilpasning av såkalt sharemilking fra New Zealand. Ny landreform og involvering av den svarte befolkningen er viktig politikk i Sør-Afrika, og Elliot har lagd sitt eget vellykka prosjekt. En av de 14 gårdene er eid av 41 svarte grunneierne. En del av disse er ansatt på gården. Elliott står for melkekyr og maskiner, management og arbeidskraft. De som eier jorda bidrar med beiter, gjerder og infrastruktur. Og overskuddet deles 50/50, og derfor kalles det 50/50 sharemilking. Sharemilking er den vanlige måten å drive mjølkeproduksjon på i New Zealand. Du starter som sharemilker på en mindre gård. Etter hvert har du kapital til å være sharemilker på en større gård. Tilslutt har du trolig spart såpass at du kan kjøpe deg din egen gård. Elliott bruker opplegget litt motsatt ved at det er han og ikke de som starter fra bunnen som er sharemilkere. Nå har Elliot planene klare for en ny gård med sharemilking. Denne gangen er jordeierne både svarte og hvite. – Men vi venter på myndighetene og endringer i landreformpolitikken, og vi trenger garantier for få lån i bankene, forklarer Elliott.

Melk selges til fire meierier

Området der Elliott har sin hovedproduksjon av melk har vokst fra nesten null til å ha en fjerdedel av mjølkeproduksjon i Sør-Afrika. Det er seks meieriselskaper som henter melk her og melkeprisen er i øyeblikket 4,60 rand pr liter. Det tilsvarer ca. NOK 3 kroner literen. – Jeg har kontrakter og leveranser til fire meierier. Det er strategisk å forhandle med alle hvert år, sier Elliott. Meieriene er privateid men det finnes også samvirkemeierier i Sør-Afrika. Markedet for melk i landet øker og Elliott har stor tro på framtiden for melkeproduksjon i Afrika.

– Det gjelder bare å finne områdene som passer for melkeproduksjon, sier bonden i Sør Afrika.