Kua veide ca. 150 kg

1700-talls kua veide ca. 150 kg og var ca. en meter høy. Da, som nå, fikk den en kalv årlig, men det var alltid om våren. Årsaken var at det var sommerbeitet på setra som var produksjonstida for kyrne. Ei vanlig ku produsert 6–700 liter melk i året mot 8–9000 liter i dag. Hovedproduktet var smør og ost. Det var produkter som kunne lagres.

Når høsten kom ble det vurdert hvor mange dyr de hadde fôr til over vinteren. Budeia måtte da gradvis venne dyrene til et magrere fôr. Gjennom vinteren fikk kyrne akkurat nok for til at de kunne berge seg gjennom. Sultefôring har vært en vanlig betegnelse, men livfôring er nok en bedre beskrivelse. Hensikten var å holde såpass liv i dyra at de kunne bære fram en ny kalv og produsere melk gjennom sommeren. Prinsippet var både et ideal og en nødvendighet.

Fôr av hestemøkk og agner

Hovedbestanddelen i fôret besto av hestemøkk og agner fra treskinga. Dette ble blandet i bøtter, til vanlig kaldt sørpe. «Hvilket kørne æde som en Delicatesse», skriver Gerhard Schønning. I tillegg ble det gitt lauv og ris, mose, men også hakket bar fra gran og furu eller halm med litt høy omkring. Ofte kunne kyrne miste 20 prosent av vekta. Gjennom sommeren opparbeidet de seg et godt lag med underhudsfett, men de gamle kurasene hadde også evne til å opparbeide seg depotfett i bukhulen. Noe dagens kuraser har mindre av. Slik sett tålte de gamle kurasene dette fôringsregime bedre enn vi ser for oss i dag. De var avlet fram for å tåle det. En kan spørre seg om hestemøkka hadde noen næringsverdi, eller om den bare fungerte som vomfyll. Nyere undersøkelser viser at den inneholder flere næringsstoffer, mineraler, mikroorganismer og vitamin B12. I 1865 noterte lensmann Andersen at et vanlig vinterfôr til ei ku var 369 kg høy, 540 kg halm, 1–2 lass mose og 1–2 lass ris.

Høyet var i all hovedsak forbeholdt hesten. På denne tida ble nesten all dyrket mark benyttet til korndyrking. Høyet ble slått i hamninger og utmark gjennom sommeren når dyra var på setra. Der ble også kveene slått, og vi har sett at det var rettssaker om retten til slått i fjellet på 1600 tallet.

Med nød og neppe at de overlevde

Resultatet var en svært lav melkeproduksjon gjennom vinteren og i dårlige år var det med nød og neppe at de overlevde. Da var det jobben til budeia å reise kyrne når dagen tok til. Så svake og utsultede kunne de være. Fôret ble hentet fra løer i utmarka og til fjells daglig. 20 skikkelig fôra dyr ville gi mer mjølk og gjødsel enn 30 dårlig fôra, skriv sogneprest Schiøth i 1743. Men bøndene vil ikke høre på slikt, de vil ha mange dyr til sommerproduksjon av smør og ost. Men Schiøth trøster seg med at denne tungvinte driftsmåten i alle fall skaffer arbeid til mange.

Båsen var ofte fylt med jord

Kyrne hadde egne båser med en klovning i bakkant, en skantilstokk. Båsen var ofte fylt med jord. Krybber fantes ikke så tørrforet ble lagt direkte i båsen mens sørpa ble gitt i bøtter.

Det mørke og fuktige og tidvis svært kalde husværet førte til at hudsykdommer var svært utbredt, og hygienen for både folk og fe ble deretter. For fjøset var ikke bare husvære for dyra. På Fron var det også vanlig at også tjenestefolkene bodde i fjøset.

Det var ikke før på midten av 1800-tallet at det ble store endringer i driftsmåten i fjøset. Endringene kom med den sveitsiske fjøsmesteren Konrad Schärer.

Nytt fjøs på Steig

Midt på 1850-tallet ble det igjen bygd nytt fjøs på Steig. Det nye fjøset på Steig var bygd etter helt nye prinsipper i forhold til det som hadde vært tradisjon gjennom hundrevis av år. Det kom en bølge av ny kunnskap som slo innover landet fra midten av 1700-tallet og framover. Denne kunnskapen ble så plukket opp av framsynte embetsmenn og bønder, som sakte, men sikkert tok fatt på å fornye det norske landbruket. De nye tankene var basert på en vitenskapelig tilnærming til husdyrhold og dyrkingsmetoder.

Utplassering sveitsiske fjøsmestere

Et sentralt miljø i denne bevegelsen var Selskapet for Norges Vel. Her var det krefter som så at det lå et stort forbedringspotensial i å få fart på utviklingen ved å ta i bruk moderne produksjonsmetoder. Derfor fikk de også i stand en ordning hvor sveitsiske fjøsmestere skulle utplasseres og drive aktiv opplæring av norske bønder. Slik hadde det seg at sveitseren Conrad Schärer kom til Steig som fjøsmester i 1860. Han kom til Norge i 1855 og forpaktet først Tomb i Østfold før han fikk et engasjement av Selskapet for Norges Vel i Romsdalen hvor han drev undervisning på flere gårder. Da Conrad Shärer kom til Steig hadde han først vært en vinter på Harildstad i Kvikne, hos Oles onkel Jon Harildstad. På Steig tok han inn sju lokale lærlinger for et år av gangen for å lære dem moderne fjøsstell, og han innførte en ny standard for fjøsstell i Fron. Fram til da hadde fjøset vært budeias domene. Fjøsarbeid var ikke kar-arbeid, men også det ble det sakte ei endring på.

Streng læremester ettersør bildet av kubjella

Shärer var en streng læremester med noe haltende norskkunnskaper. Han gikk ofte og leste i en tysk lærebok. Lærlingene hadde kost og husvære, men ikke lønn. Fjøsstellet skulle være presist og til faste tider, og hver av lærlingene hadde ansvaret for 12–14 kyr. Morgenstellet begynte kl. 6 og varte til kl. 10. Først ble det gitt halm, så høy. Vannet skulle ha stått inne et halvt døgn. Etter morgenstellet ble kviger og ungdyr sluppet ut. Der fikk de furubar og bjørkeris. Kveldsstellet begynte kl. 2. Da ble det fôret igjen og kyrne skulle pusses og kardes og det skulle være orden og pyntet.

Schärer fikk en lønn på 180 spesidaler, ca. det dobbelte av hva en norsk ansatt ville hatt, skriver Statsagronom Jensenius.

Det manglet ikke på kritiske røster mot de nye metodene, men resultatene talte for seg, og de unge lærlingene tok med seg sine nyervervede kunnskaper og spredte dem flittig. Ole Steig skrev selv en rapport til Selskapet for Norges Vel, hvor han oppsummerer sine erfaringer og ber om at Schärer får være lengre.

Schärer ble værende et år til, før han reiste videre til Landheim på Dovre. Før han reiste fikk han også et reisestipend fra Selskapet for Norges Vel for å reise til Nederland for å studere den siste utviklingen i produksjon av nøkkelost.

Bruken av sveitsere bredte seg

Bruken av sveitsere bredte seg også videre og etter hvert kom det sveitsere til de fleste bygdene i dalen. Det mest håndfaste beviset på deres tilstedeværelse i dag finner vi igjen i begrepet «sveiser», – et begrep som fremdeles er levende og i bruk både i Gudbrandsdalen og på flatbygdene.

Da det i 1865 ble avholdt en stor landbruksutstilling i Kristiania viste det seg at sveitsernes innsats hadde gitt resultater. Flere av brukerne som hadde hatt sveitsere på besøk, ble premiert for sine oster og sitt smør, deriblant Ole Steig.

Mye har skjedd de siste 150 årene. Basert på en systematisk og vitenskapelig tilnærming til husdyrstellet, har produktiviteten mangedoblet seg. Denne utviklingen startet med framsynte og modige bønder som turte å gå nye veier og som hele tiden var på søk etter måter å forbedre sitt eget driftsopplegg. I dag er embryooverføring tatt i bruk på Steig.

I Buskap nr. 8 /20 kan vi lese om den nye generasjonen på Steig og deres driftsopplegg. Mye har skjedd, og utviklingen stopper ikke her.