Nå må prisene opp

Den helt ekstraordinære prisveksten på viktige innsatsfaktorer i landbruket vil gi mange bønder økonomiske pusteproblemer om det ikke gis mer førstehjelp. Faglagene er i dialog med landbruksministeren om kompensasjonsordninger, og alt tyder på at det vil komme ekstra utbetalinger i år utover de 754 millionene som ble avtalt i høst. Men det er urealistisk å tro vi kan oppnå kompensasjon for ytterligere kostnadsvekst i størrelsesorden 2,5 milliarder og i tillegg en tetting av inntektsgapet som monner, uten et løft i prisene.

Kostnadsveksten er heldigvis ikke et norsk fenomen. Over hele verden rapporteres det om bønder som sliter med å betale for gjødsel og kraftfôr. Melkeprisen i EU har steget markant og er nå høyere enn den har vært siden 2013/14. Økte priser til produsent internasjonalt bør skape litt armslag for prisløft også i Norge uten at importen øker.

Faglagene må stå på barrikadene for å skape kriseforståelse og skaffe seg handlingsrom inn i jordbruksforhandlingene. Den nye regjeringen har skapt høye forventninger til utviklingen av bondeinntektene, og dette må synes i årets jordbruksoppgjør. Både politisk og økonomisk vil derfor alt annet enn et oppgjør med historisk høy ramme være en gedigen skuffelse.

På kort sikt må det komme tiltak som kan avlaste likviditetsproblemene. Hvis prisene på kraftfôr, strøm og gjødsel holder seg oppe eller stiger kan det bli mange som sliter utover våren. Reduserte avlinger på grunn av reduserte gjødselinnkjøp er det siste vi trenger når målet er økt norsk matproduksjon. Selv om riktigere bruk av husdyrgjødsla kan kompensere noe for mineralgjødsel, må ikke den strikken strekkes for langt om avlingsnivået skal opprettholdes.

Ekstraordinære omstendigheter kreves ekstraordinære tiltak

Argumentene mot økte målpriser og dyrere mat i butikkene er blant annet frykt for negative reaksjoner fra forbrukerne, økte inntektsforskjeller i næringa og overproduksjon. I en normalsituasjon er dette reelle innvendinger, men ekstraordinære omstendigheter kreves ekstraordinære tiltak selv om det innebærer risiko. Som næring er vi er helt avhengig av skjerming og støtte, men dette fritar oss ikke for et ansvar for å hente ut det som er mulig i markedet. Alle må også være klar over at vi kan tvinges til å justere de ekstraordinære prisøkningen på et senere tidspunkt hvis det internasjonale prisnivået faller.

Globalt står vi nå i en situasjon der økte priser på bondens innsatsfaktorer kan føre til redusert matproduksjon. Mindre tilbud enn etterspørsel vil drive prisene i været, og de som først rammes er verdens fattigste.

Det er ikke bare høye energipriser som er årsak til prisveksten på gjødsel. Pandemien og Kinas stopp i eksporten av fosfor er også vesentlige faktorer. Vi kan fort få flere eksempler på at store eksportører av innsatsfaktorer og mat stenger eksporten for å sørge for nok mat til egen befolkning. Da kan det bli matmangel i tillegg til høye priser også i den rike del av verden. Vi kan få en tøff lærepenge om betydningen av nasjonal matproduksjon.