Beregning av klimagassutslipp

Klimagassutslippene er beregnet ved bruk av gårdsmodellen HolosNor. Denne modellen er utviklet for norsk kombinert melk- og storfekjøttproduksjon, og inkluderer de viktigste kildene til klimagassutslipp. De direkte og indirekte utslippene av klimagassene karbondioksid (CO2), metan (CH4) og lystgass (N2O) beregnes fra vomgjæring, lagring og bruk av husdyrgjødsel og forbruk av innkjøpt energi, fôr og kunstgjødsel. I tillegg beregnes endring av karboninnhold i jord (nettotap eller lagring av karbon). Modellen er kompleks, og baserer seg på detaljerte forutsetninger om areal, jordsmonn, klima, forbruk av egne og innkjøpte driftsmidler (for eksempel kunstgjødsel, kraftfôr, strøm og plantevernmidler) og produksjonsresultater i både plante- og husdyrproduksjonen. I tillegg er klimagassutslipp for ammekupopulasjonen beregnet ved å bruke den irske modellen BEEFGEM, tilpasset norske forhold. Klima­gassutslipp ble beregnet for to ulike hovedtiltak for å redusere klimagassutslipp: økt effektivitet i storfekjøttproduksjonen og bedret grovfôrkvalitet.

Potensialet for å øke effektiviteten i storfekjøttproduksjonen

Produksjonsresultatene i Storfekjøttkontrollen og Kukontrollen bekrefter at det er stor variasjon mellom produsenter i produksjonseffektivitet. Forskjellene mellom den beste og dårligste tredjedelen av besetningene viser at det er potensial for å gjøre forbedringer, og tiltak kan gjøres både på kort og lang sikt gjennom bedret management og målrettet husdyravl. I storfekjøttproduksjonen er egenskaper som kalvetap, innkalvingsalder, kalvingsintervall og optimale slaktevekter avgjørende for storfekjøttproduksjonen per ku. Vi har gjort flere beregninger med ulike alternativer for forbedringer i disse egenskapene. Noen av disse beregningene er vist som eksempler i Tabell 1. De oppgitte tallene for året 2012 (rosa markering) tilsvarer gjennomsnittet for disse egenskapene fra henholdsvis Kukontrollen og Storfekjøttkontrollen (gjennomsnitt for de lette og tunge rasene). I beregningene har vi lagt inn små, realistiske forbedringer i kalvingsintervall, innkalvingsalder og kalvetap, samt mer optimale slaktevekter enn det som ble rapportert fra husdyrkontrollene i 2012. For kombinert melk-/kjøttproduksjon er det for eksempel sett på et alternativ (ALT. 2) der man ved å redusere kalvingsintervallet fra 12,5 til 12 måneder og kalvetapet med 2 prosent, kombinert med å øke slaktevektene for okse og kvige med henholdsvis 30 og 19 kg, kan oppnå en økning på 12 prosent i årlig slakteproduksjon per ku. Ved å gjøre tilsvarende alternative endringer for lette og tunge kjøttraser viser tallene til høyre i tabellen at det er mulig å øke storfekjøttproduksjonen per ku med henholdsvis 10 prosent og 15 prosent (eller mer) på melke- og ammekyr fram mot 2030. Det vil si at storfekjøttproduksjonen øker fra ca. 250 til 275 kg slakt per melkeku og fra ca. 275 til 315 kg slakt per ammeku over en 20-års periode.

Økt effektivitet reduserer behovet for ammekyr

Ved et gitt produksjonsmål for melk vil behovet for antall ammekyr til kjøttproduksjon styres av behovet for melkekyr. En økning i storfekjøttproduksjonen per melkeku vil derfor bety at behovet for ammeku blir redusert. Effekten av disse endringene i kjøttproduksjonen på klimagassutslipp ble beregnet innenfor fire ulike scenarioer med ulike produksjonsmål, og to ytelsesnivåer (høy melkeytelse, over 10 000 kg per ku og moderat melkeytelse, under 6 000 kg per ku, se Buskap nummer 8 i 2016). I disse scenarioene, der vi øker kjøttproduksjonen i takt med befolkningsveksten, vil behovet for ammekyr bli redusert med ca. 45 000 i Scenario A og B (høy melkeytelse) og ca. 40 000 i de to C – alternativene (lav melkeytelse) som følge av effektivitetsøkningen. De totale klimagassutslippene fra storfekjøttproduksjonen vil dermed reduseres.

Økning i kg slakt per ku – reduksjon i klimagassutslipp per kg produkt

Det er verdt å merke seg at potensialet for effektivitetsøkning er betydelig større for ammekyr enn melkekyr, som ligger nærmere et optimalt produksjonsnivå i utgangspunktet. Det er også forskjell mellom lette og tunge kjøttraser, i første rekke på grunn av større kalvetap og seinere innkalvingsalder hos de tunge rasene. Forbedringen gir en direkte effekt på reduksjon i klimagassutslipp per kg produkt, henholdsvis 1 og 4 kg CO2-ekvivalenter per kg slakt fra melke- og ammeku. Dette tilsvarer en reduksjon per kg slakt på 6 prosent for «melkebiff» og 14 prosent for ammeku. At effekten blir så stor på slakt fra ammeku skyldes i tillegg til økt effektivitet at alle utslipp i utgangspunktet må fordeles på ett produkt, mens man i kombinert produksjon fordeler utslippene på både melk og kjøtt.

Figur 1 viser gjennomsnittlig klimagassutslipp (kg CO2-ekvivalenter) per kg slakt i de fire scenarioene for melkeproduksjon, sammenlignet med 2012 og før og etter økning i produksjonseffektivitet på henholdsvis 10 og 15 prosent på kjøttproduksjon fra melke- og ammekyr. Alternativene med moderat melkeytelse (C1 og C2 LAV) resulterer i lavest utslipp per kg slakt, grunnet lavest behov for ammeku (ca. 45 000 kyr totalt). Økt effektivitet i storfekjøttproduksjonen reduserte utslippene per kg slakt med 2,6 kg CO2-ekvivalenter per kg slakt i gjennomsnitt. Reduksjonen var størst i Scenario A og B, grunnet høyest behov for ammekyr i disse scenarioene. I Scenario C1 og C2 førte en effektivitetsøkning til betydelig lavere klimagassutslipp per kg slakt i 2030 i forhold til 2012-nivå, mens Scenario A og B vil være omtrent på 2012-nivå. Dette viser at reduserte klimagassutslipp fra storfekjøttproduksjonen er mulig å oppnå ved en moderat melkeytelse per ku kombinert med en effektivitetsøkning i storfekjøttproduksjonen, sammenlignet med 2012 (forutsatt konstant storfekjøttproduksjon). Ved høy ytelse vil det ikke være mulig å redusere utslippene i forhold til 2012-nivå, selv med økt effektivitet i storfekjøttproduksjonen.

Tilsvarer 6,5 prosent av totalutslipp fra jordbruk

I alle scenarioene forutsettes det en storfekjøttproduksjon på 110 000 tonn, mot 80 000 tonn i 2012. Dermed er de totale utslippene i alle scenarioene høyere enn i 2012 (Tabell 2). Utslippsreduksjonen som følge av økt effektivitet var i gjennomsnitt for alle scenarioene 284 000 tonn CO2-ekvivalenter (8 prosent reduksjon). Dette tilsvarer cirka 6,5 prosent av de totale utslippene fra jordbruket på 4,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Økt effektivitet i storfekjøttproduksjonen kan dermed representere et betydelig bidrag for å redusere klimagassutslippene fra jordbruket. Reduksjonen man oppnår er den samme uavhengig av totalt produksjonsvolum av storfekjøtt.

Betydningen av økt grovfôrkvalitet

Det har vært lite endring i både kvalitet (energi-innhold) og avlingsmengde av grovfôr de siste 20–30 år. Økt grovfôrkvalitet vil øke energiopptaket fra gras og dermed produktiviteten, samtidig som kraftfôrforbruket kan reduseres. Økt energiopptak fra grovfôr vil dermed ha positiv effekt på selvforsyningsgraden. For produsenter styres grovfôrkvaliteten hovedsakelig gjennom valg av høstetidspunkt. Effekten av tre surfôr med ulike høstetidspunkt kombinert med flere kraftfôrnivåer på produksjonsresultater hos melkekyr i tidlig laktasjon (2-3 uker før forventet kalving til uke 16 i laktasjonen) og ungokser har blitt undersøkt ved IHA (Buskap nummer 2 i 2009). Surfôr 1 ble høstet 30. mai-1. juni, Surfôr 2 6.–8. juni, mens Surfôr 3 ble høstet 14.–16. juni. Energikonsentrasjonen i de tre surfôrkvalitetene var henholdsvis 6,75 MJ/kg TS (0,98 FEm/kg TS), 6,26 MJ/kg TS (0,91 FEm/Kg TS) og 5,52 MJ/kg TS (0,80 FEm/kg TS). Tabell 2 og 3 oppsummerer de viktigste resultatene i forsøkene, og disse dannet grunnlaget for å beregne effekten av grovfôrkvalitet på klimagassutslipp.

Økt grovfôrkvalitet – reduksjon i klimagassutslipp per kg produkt

Grovfôrkvaliteten kan påvirke klimagassutslippene på to måter. For det første påvirker fordøyeligheten på grovfôret metanutslippet fra vomgjæring og gjødsel, høy fordøyelighet gir lavere metangassproduksjon i vomma enn fôr med lavere fordøyelighet. For det andre påvirkes produktiviteten, den øker. Dermed fordeles utslippene på flere kg produkt, samt at det trengs færre dyr for å produsere samme mengde produkt. For å kunne sammenligne de ulike alternativene, ble beregningene gjort ved lik melkeproduksjon (kvote). Dette vil si at melkeytelsen per ku i de ulike alternativene styrte hvor mange melkekyr som trengtes for å fylle kvoten. I tillegg ble det tatt hensyn til at det ved veldig tidlig slått blir en lavere totalavling per dekar, samt høyere forbruk av kunstgjødsel. Vær oppmerksom på at resultatene som framkommer i denne delen ikke har noe med scenarioene foran å gjøre, de kan derfor ikke sammenlignes direkte med effektivitetsberegningene foran. Klimagassutslippene per kg melk og storfeslakt er vist i Figur 3 og 4.

Det laveste klimagassutslippet per kg melk var fra Surfôr 1 med 8 kg kraftfôr, men det var veldig liten forskjell i forhold til 4 kg kraftfôr. Det høyeste utslippet per kg var for Surfôr 3 med 4 kg kraftfôr (33 prosent høyere enn Surfôr 1 med 8 kg kraftfôr). For alle surfôrkvalitetene økte utslippet per kg med det høyeste kraftfôrnivået (12 kg for Surfôr 1 og 2, og 16 kg for Surfôr 3). Surfôr 3 hadde høyest utslipp per kg uavhengig av kraftfôrnivåer. Dette viser at bruk av kraftfôr ikke kan kompensere for redusert grovfôrkvalitet med hensyn på klimagassutslipp. Det er også interessant å se at effekten av bedre surfôrkvalitet på reduksjon av klimagassutslipp er størst fra Surfôr 3 til Surfôr 2 (16 prosent reduksjon ved 4 kg kraftfôr), mens det er mindre å hente på å bruke det veldig tidlige høstede surfôret (10 prosent reduksjon i forhold til Surfôr 2).

Tidlig høstet surfôr kan redusere bruken av kraftfôr

For storfeslakt var det høyest utslipp med bruk av Surfôr 3 uten kraftfôr, mens lavest utslipp ble oppnådd med Surfôr 1 med kraftfôr (Surfôr 3 uten kraftfôr hadde 52 prosent høyere utslipp enn surfôr 1 med kraftfôr). Lignende som for melk, ble det funnet veldig liten forskjell mellom oksegruppene som fikk Surfôr 1 med eller uten kraftfôr. Dette fordi Surfôr 1 hadde kraftfôrkvalitet. Disse resultatene viser at det er mulig å holde klimagassutslippene konstante ved samme produksjonsnivå, men med bruk av tidlig høstet surfôr kan en redusere bruken av kraftfôr. Dette vil si at det oppnås en høyere selvforsyningsgrad. For Surfôr 2 var det også liten effekt av å supplere med kraftfôr (kun 3 prosent lavere utslipp per kg slakt), men det var større effekt for Surfôr 3 (14 prosent lavere utslipp per kg slakt). Dette var en direkte effekt av høyere tilvekst og redusert slaktealder når Surfôr 3 ble supplert med kraftfor. Også her ser man at reduksjonen i utslipp var størst ved å gå fra Surfôr 3 til Surfôr 2 (fra 16 til 11.6 kg CO2-ekvivalent per kg slakt, det vil si 27 prosent reduksjon). Reduksjonen i utslipp mellom oksene som fikk Surfôr 2 og surfôr 1 var til sammenligning kun 0,6 kg CO2-ekvivalenter (9 prosent reduksjon). Resultatene viser at tiltak som kan gi økt grovfôrkvalitet i produksjon av melk og kjøtt vil gi reduksjoner i klimagassutslipp per kg produkt.

Mengde «melkebiff» fortsatt avgjørende

Dersom man bruker resultatene fra Figur 3 og 4 og produksjonsmålene i Scenario B og C (1770 millioner liter melk og 110 000 tonn storfekjøtt), kan totale utslipp fra den samlede melk- og storfekjøttproduksjonen beregnes for de ulike surfôrkvalitetene. Som nevnt foran avhenger behovet for ammekyr til enhver tid av melkeytelse per ku når man har en kvotesituasjon. Figur 5 viser antall melke- og ammekyr som trengt i de ulike alternativene. Ved kun bruk av Surfôr 1 uten kraftfôr er ytelsen rundt 5 100 kg per ku og dermed trengs det få ammekyr, sammenlignet med for eksempel Surfôr 1 med 8 kg kraftfôr (ytelsen her tilsvarer ca. 8 200 kg melk per ku).

De totale klimagassutslippene er vist i Figur 6. Som nevnt foran er det ikke mulig å sammenligne disse med resultatene vist i Figur 2 (der vi har forutsatt samme grovfôrkvalitet for alle alternativer). Desidert lavest totale utslipp (Figur 6) ble oppnådd ved bruk av det veldig tidlige høstede grovfôret (Surfôr 1) uten bruk av kraftfôr, både til melkeku og ungokser. Dette er interessant fordi utslippene per kg produkt ikke var lavest i disse alternativene (Figur 3 og 4), men derimot lavest for Surfôr 1 med tilskudd av kraftfor til både melkekyr (8 kg) og okser. Likevel var de totale utslippene 12 prosent høyere for det sistnevnte alternativet. Dette på grunn av et høyere behov for ammeku som følge av høyere ytelse (Figur 5). Dette viser igjen at andelen storfekjøttproduksjon som kommer fra melkekupopulasjonen, uavhengig av surfôrkvalitet, er avgjørende for de totale klimagassutslippene, med ett unntak. Ved å sammenligne Surfôr 1 uten kraftfôr med Surfôr 3, kombinert med 4 kg kraftfôr til melkekyr og uten kraftfôr til ungokser ser man at de totale utslippene er 31 prosent høyere i sistnevnte. I dette alternativet (Surfor 3, 4 kg/uten) er det behov for 27 800 flere ammekyr grunnet en noe høyere melkeytelse per ku. I dette tilfellet forklares økningen i de totale utslippene hovedsakelig av høyere utslipp per kg fra «melkebiff» og melk som en følge av lavere grovfôrkvalitet (Figur 3 og 4). Ettersom det i praksis av flere årsaker vil være vanskelig å produsere et «Surfor 1»-grovfôr er det verdt å merke seg at man vil kunne oppnå betydelige reduksjoner i utslipp ved å gå fra Surfôr 3 til Surfôr 2.

Vinn-vinn-situasjoner

Det er et mål å redusere klimagassutslippene fra landbruket. Disse beregningene viser at det finnes betydelige potensial for å redusere klimagassutslipp ved å gjøre endringer på gårdsnivå, uten å redusere matproduksjonen totalt sett. En økning i effektiviteten på gårdsnivå vil også sannsynligvis øke lønnsomheten i produksjonen, og er dermed en vinn-vinn situasjon både for bonde og for miljøet. Forbedring i grovfôrkvaliteten vil også redusere behovet for kraftfôr, som igjen vil ha positiv effekt på selvforsyningsgraden.

Hovedpunkter

• Det er et betydelig potensial for å forbedre egenskaper som vil øke effektiviteten i storfekjøttproduksjonen, både i melke- og ammekupopulasjonen, samt å øke grovfôrkvaliteten med agronomiske tiltak

• Økt storfekjøttproduksjon per ku reduserte klimagassutslippene per kg slakt med 6 prosent for kjøtt fra melkeku og 14 prosent for kjøtt fra ammeku, og reduserte de totale utslippene fra storfeproduksjonene med 8 prosent i gjennomsnitt

• Økt grovfôrkvalitet reduserte klimagassutslipp per kg melk og storfekjøtt, samt ga muligheter for å redusere forbruket av kraftfôr

• Kombinasjonen av lav melkeytelse per ku og høyest mulig andel storfekjøtt fra melkekyr, sammen med godt grovfôr, vil gi betydelig reduksjon i klimagassutslipp fra storfeproduksjonen.