1 krone pr. fôrenhet billigere

Registreringer fra snaut 200 garder i forbindelse med Grovfôr 2020 viser middels pris pr. innhøsta fôrenhet på 2,59 kr, der 1,21 kommer fra dyrkinga og 1,38 fra høstinga. Med beite på dyrka areal i vanlig omløp følger mye av dyrkingskostnadene med, men kostnadene med husdyrgjødsel blir lågere. Både fordi det spres lite husdyrgjødsel på beite utenom gjenlegget, og fordi dyr på beite gir mindre husdyrgjødsel å spre. Netto beiteavling er ofte noe lågere enn netto slåtteavling, men ved tilpassa gjødsling blir kostnad pr. fôrenhet ganske lik. På beite slipper vi sjølsagt kostnad med høsteutstyr, men bør legge inn beitepussing. Til gjengjeld får vi kostnader med gjerding, eventuelt vassforsyning og tilleggsfôring på beitet. Med en høgkost-variant for disse tre postene på 0,50 kr/FEm og ellers tilsvarende grunnlag som slåttefôret over har vi kommet til en beitepris som er snaut 1 kr/FEm lågere enn slåtteprisen, og dermed langt under kraftfôrpris.

Grønnfôrbeite samme kostnad som konservert gras

Med grønnfôrbeite får vi hele gjenleggskostnaden med jordarbeiding og så videre på ett år, mens den ellers fordeles på en engperiode. Likevel havner vår kalkyle, inkludert arbeidskostnad, for grønnfôrbeite på en pris lik eller litt i overkant av pris for konservert fôr fra eng. Til fratrekk i kostnaden skal de fleste føre gevinster som vekstskifte, jordløsning, forgrødeeffekt og ugrasbekjemping, som kan være vanskeligere å prissette pr. fôrenhet. Og ikke minst en fôringseffekt på høsten du ikke finner på andre måter.

Krever mer areal

«Ulempen» med god beitebruk er økt grovfôropptak, som sammen med lågere netto avling gir ei utfordring for bønder med snaut fôrgrunnlag. Med tanke på oppfylling av grunnleggende beitekrav kan det justeres med innefôring, men med tanke på strengere krav til beite som fôrandel for å få beitetilskudd kan mjølkekua falle utenfor hos enkelte.

Areal til mjølkeku

Mjølkende kyr setter størst krav til beite, både kvalitets- og driftsmessig. Uansett laktasjonsstadium vil vi unngå fall i ytelsen på grunn av fôrskiftet, så det er viktig at dyra i tillegg ikke bruker opp energien på lange avstander til fjøs eller vatn og tilleggsfôr. Med automatisert mjølking må beitet ligge tett ved fjøset for å holde mjølkingsfrekvensen oppe, og det betyr for de fleste noe av den beste dyrkajorda. Til gjengjeld har flere produsenter vist at du kan lykkes med kombinasjonen robot og beite, typisk med intensiv beitedrift og bevisst tilleggsfôring inne i fjøset. Moderne fjøs tilbyr ofte god komfort, så da må det være noe attraktivt utendørs når dyra sjøl får velge hvor de vil være. Nøkkelen er smakelig og nok fôr på jord som bærer dyra. Våtlendt, høymolebefengt gammeleng er snaut nok brukbart som lufteplass. Med mjølkestall eller båsfjøs har vi muligheten til å bruke areal som ligger lenger unna, men må da legge bedre til rette med vatn og tilleggsfôr, pluss gode kvileplasser om mulig.

Areal til ungdyr og sinku

Dyra som ikke skal inn til mjølking hver dag bør beite på areal med lågere avlingspotensial, gjerne areal som er uegna eller tungvint å høste maskinelt. Deler av landet har en suveren ressurs i kulturbeiter, mens andre har store muligheter i å ta i bruk overflatedyrka eller udyrka areal som tidligere har blitt brukt til beite. Konsentrert beiting sammen med litt kalk og gjødsel kan gi stor avling- og kvalitetsøkning på slike areal. Mange bør også vurdere om de heller bør beite enn høste areal med dårlig arrondering eller relativt lang avstand til driftssentrum. Gjerder kan være ei utfordring, men her finnes løsninger i moderne elektriske gjerder. Dyra skal uansett ha tilsyn, og det er viktig både for dyr og driver at beitet stelles godt, blant anna med beite- og kvileperioder og pussing om mulig. Blir det mye grønnere på andre sida av gjerdet, er det lett å skjønne at dyra bryter seg ut. Elektriske gjerder er jo ingen stor fysisk utfordring for storfe.

Øk avlinga med plantehvile

Beite er ingen lettvinn driftsform om du vil holde oppe både avling og mjølkeytelse. Det krever tett oppfølging, kunnskap og erfaring, for enda mer enn i anna dyrking ser vi at stadige endringer og tilpassinger er normalen. Generelt gir former for intensiv beiting best avlingsresultat, såframt jorda er bæresterk nok. Det betyr beiter med kontrollerte beite- og kvileperioder, i form av skifte- eller stripebeiting. God beitekvalitet og fôropptak innebærer at plantene høstes tidlig i utviklinga, og for at vi ikke skal tappe dem fullstendig for krefter må plantene få hvilepauser. Samtidig er det viktig å beite tidlig for at de beitetålende plantene skal få lys og danne nye bladskudd. Særlig med rasktvoksende arter som raigras, hundegras og høstrug er det viktig at hviletida ikke blir lang, slik at plantene setter strå i stedet.

Mange tar litt lettvint på beitene til sinku og ungdyr, og lar dyra gå lange perioder på ett og samme areal. Både for dyr og planter er det bedre å dele inn beitene, sjøl om arealet ikke drives like intensivt som til mjølkeku. På denne måten kan beitekvaliteten og fôrtilgangen holdes oppe og avlingspotensialet kan utnyttes, og arealbehovet begrenses.

Ettårig beite på lettdrevet jord

Intensiv beitedrift med mjølkeku innebærer mye trakk, med muligheter for skadd plantedekke i mye trafikkerte områder og generelt på blaut og/eller bæresvak jord. Ikke minst gjelder dette når beitinga fortsetter utover høsten i perioden der plantene skal ha fred til å forberede overvintringa. Skader som kan oppstå når beiteareal skal brukes flere år kan og bør forebygges gjennom etablering av driftsveger (se Buskap nummer 3 i 2017) og tilsvarende forsterking av trakkområder inn/ut på beite, ved fjøs og faste vatn- og fôringsplasser. Et annet alternativ er å satse på ettårig beite, først og fremst med italiensk raigras, gjerne sammen med rug (mest prøvd blant kornartene). Det forutsetter at du er villig til å gjøre våronn hvert år, men så langt har vi ikke sett vekstfølgesjukdommer som gjør at vi fraråder å bruke samme areal mer eller mindre kontinuerlig. Raigras og rug har stort avlingspotensial, og ser ut til å tåle mer trakk enn de fleste høgproduktive engartene. Du kan ikke slippe like tidlig som på engbeite, men kan fortsette utover høsten så lenge det ikke blir for blautt og klinete – husk klauvhelse og sporer!

Slått og beite

Utover sommeren må vi øke beitearealet om vi ønsker å holde oppe fôropptaket, dels fordi planteveksten avtar, dels fordi mer fôr blir vraket. Da passer det godt å ta i bruk areal som ble hausta maskinelt til 1. slått. Generelt tas største andelen av avlinga i 1. slått, så du taper også mindre nettoavling ved å starte beitinga etter 1. slått. Skal det bli godt beite, er det viktig å komme i gang med beitinga tett etter slåtten. Med tidlig slått (før/ved begynnende skyting) er plantene inne i en periode med kraftig vekst, og de vokser raskt forbi beitestadiet igjen.

Eng som skal fornyes passer godt til sommer- og høstbeite. Ser du at den er tynn fra våren, bør du så i italiensk raigras for å øke avlinga på ettersommeren. Du kan også snu enga etter slåtten og etablere høstbeite med raigras.

Godt stell, god avling

God avling og høgt fôropptak fra beite forutsetter oppfølging med tilpassa gjødsling, tidlig beiteslipp, riktig beitetrykk og pussing av beitene. I tørre områder er vatning også en kritisk faktor – beiteplantene har grunt rotsystem og betaler godt for vatn. Uansett må vi ha tilgang på tilleggsfôr for å utjevne og balansere skiftende beitekvalitet og -tilgang. I nedbørrike områder eller perioder innebærer godt stell at dyra får være inne når de sjøl ønsker det, i tillegg til at du tar dem inn før beitet blir sundtrakka etter regnværsperioder.