Kalvingsintervallet er stabilt

NRF-kua har korte kalvingsintervall (KI) sammenlignet med Holstein og andre mjølkeraser. I de senere år har gjennomsnittlig kalvingsintervall ligget på ca. 12,5 måneder (tabell 1). Et kort kalvingsintervall er avhengig av at en registrerer brunst så tidlig som mulig etter kalving, at en får inseminert kua innen rimelig tid etter kalving og at kua tar kalv med få eller ingen omløp. Tabell 1 viser at gjennomsnittlig avstand fra kalving til første (KFI) og siste inseminasjon (KSI) har vært stabil i Norge i flere år. Men et normalt kalvingsintervall kan gi et feilaktig bilde av fruktbarheten i besetningen, da utrangeringer faller utenfor. Dersom en har et kalvingsintervall på ca. 12 måneder som mål for besetningen, og en satser på lite utrangering på grunn av dårlig fruktbarhet, må KSI i gjennomsnitt ligge på 80-85 dager.

Første laktasjon en utfordring

Avstand fra kalving til ny drektighet er blant annet avhengig av når kua kommer i gang med brunstsyklus. I gjennomsnitt vil kyrne ha sin første eggløsning 3-4 uker etter kalving. Ofte har de da ingen tydelig brunst i forkant, og det er under alle omstendigheter for tidlig å inseminere. Generelt er det store variasjoner både med hensyn til når første eggløsning og når første synlige brunst inntrer. Her vil blant annet fôring og energibalanse ha stor betydning. De fleste kyr vil imidlertid vise brunst tidsnok til at de kan bli inseminert og bli drektige på nytt 80 - 85 dager etter kalving, noe som er en forutsetning for å oppnå et kalvingsintervall på ca. 12 måneder.

Førstekalvere og dyr med høy ytelse kan ha problemer med å dekke fôrbehovet i topplaktasjonen, og de mister for mye hold. Dette fører ofte til at kyrne trenger mer tid på å gjenoppta brunstsyklus etter kalving. For at kua skal komme raskt i brunst og ta kalv igjen innen ca. 80 dager, må holdtapet etter kalving ikke overstige 0,5 holdpoeng. Mange kyr med stort holdtap, særlig over lengre tid, kommer derfor sent i brunst og KFI-intervallet forlenges. Dette fører til at også KSI-intervallet forlenges. Våre undersøkelser viser dessuten at kyr i første laktasjon har flere omløp etter første inseminasjon enn kyr i senere laktasjoner. Dette vil medvirke til at gjennomsnittsavstanden fra kalving til siste inseminasjon for denne dyregruppen blir ytterligere forlenget.

Hvor tidlig kan en starte å inseminere?

Generelt anbefaler Geno at en ikke starter inseminasjon tidligere enn seks uker etter kalving. Børen trenger noen uker på å rense seg etter fødsel. Den første brunsten er viktig for at børen skal kvitte seg med bakterier og at produksjon av kjønnshormoner skal optimaliseres. Forutsetninger for å starte ved seks uker bør være at kua har hatt minst én synlig brunst før inseminasjonsbrunsten og at brunstslimet er klart. I tillegg bør kua ha vært frisk, uten kalvingsvansker og sjukdommer omkring eller første tida etter kalving. Studier viser at kalvings- og helseproblemer gir forsinket igangsetting av syklus og øker risikoen for omløp.

En studie av NRF førstekalvskyr viser at inseminasjonsstart før seks uker etter kalving betyr høyere ikke-omløpsprosent og flere inseminasjoner per drektighet. Undersøkelsen viste samtidig at inseminasjon før seks uker ikke ga kortere kalvingsintervall. Det er ingen gevinst i å starte for tidlig med inseminasjon.

Pass på kvigene

De fleste ønsker at kvigene skal kalve i toårsalderen. Gjennomsnittlig innkalvingsalder for NRF er 25,7 måneder og har ligget på dette nivået de senere årene (tabell 1). Dette er flere måneder tidligere enn i mange andre land. For å oppnå en gunstig innkalvingsalder må en komme i gang med inseminasjon av kvigene i passende alder. En undersøkelse fra flere år tilbake viste at NRF-kviger i gjennomsnitt blir kjønnsmodne ca. 11 måneder gamle, men at det var store variasjoner (7,5 - 17 måneder). En gunstig alder på kviger ved første inseminasjon er 13 – 16 måneder. For å få kvigene drektige med færrest mulig inseminasjoner og få en stor og robust førstegangskalver, bør en stille følgende krav til kvigene ved inseminasjon:

• Brystmål på 165 - 170 cm, som tilsvarer en levende vekt på ca. 400 kg

• Middels hold på 3 – 3,75 holdpoeng

Feite kviger ved inseminasjon er ofte et problem. En studie i Norge viste at dette resulterer i mer omløp og høyere utrangering. I tillegg blir slike kviger ofte overfeite ved kalving, noe som innebærer dårligere fruktbarhet på førstekalvere. Mange besetninger kan ha en normal innkalvingsalder, men fruktbarheten på kvigene er likevel ikke tilfredsstillende fordi mange kviger har for mye omløp og risikerer å bli utrangert.

Tidlig innkalving er også gunstig for holdbarheten. Amerikanske studier viser at kviger som kalver tidlig har bedre holdbarhet enn kviger med høy innkalvingsalder. Studien viser at dyra lever lenger, har høyere ytelse per levedag og høyere livsytelse.

For mye omløp gir høy utrangering

Kalvingsintervall og innkalvingsalder brukes ofte som suksesskriterium på god fruktbarhet. Men dette kan gi et feilaktig bilde av fruktbarheten i besetningen, da utrangeringer ikke teller med. Statistikker fra Kukontrollen for 2017 viser at 40-50 prosent av alle utrangeringer av kyr og 68 prosent av alle utrangeringer av kviger skyldes dårlig fruktbarhet (tabell 2). Andel utrangerte på grunn av dårlig fruktbarhet synker fra 1. til 4. laktasjon. Statistikken viser også at omløp er den største utrangeringsårsaken hos både kyr og kviger. Dette er bekymringsfullt og viser tydelig at en i tillegg til å følge med på nøkkeltall (KFI, KSI, KI og innkalvingsalder) må ha fokus på omløp og utrangering. Det er mange forhold å passe på, men energibalanse og hold på både kviger og kyr er nok en av de viktigste årsaksfaktorer til omløp og utrangering i mange besetninger.

Dyr på «tomgang» gir økt klimautslipp

God fruktbarhet, med lav innkalvingsalder og korte, regelmessige kalvingsintervaller betyr produksjonseffektive dyr som i neste omgang er gunstig for klimautslipp. Men klimaeffekten vil reduseres dersom tilsynelatende gode resultater baseres på mye omløp og høy utrangering. Dyr på «tomgang», som står lenge i besetningen uten å produsere, vil ha høyere utslipp av klimagasser per produsert enhet av mjølk og kjøtt. Beregninger viser også at NRF-kua generelt produserer både mjølk og kjøtt med lavere klimautslipp sammenlignet med andre mjølkeraser. Målet må være at flest mulig besetninger utnytter NRF-kua sitt potensial i form av god fruktbarhet, helse og lavest mulig utrangering, og dermed bidrar til redusert utslipp av klimagasser.

Avl for redusert klimagassutslipp?

Foreløpige beregninger tyder på at kuas utslipp av metangass har en arvbarhet på 0,2. Dette kan bety at det er mulig å selektere for denne egenskapen i avlsarbeidet. Geno har lagt en strategi for å videreutvikle NRF-kua sine klimavennlige egenskaper. En slik strategi kan gi NRF-kua enda et fortrinn i framtida. En sannsynlig kobling mellom fôreffektivitet og metangassutslipp tilsier at en slik seleksjon også kan bidra positivt til økonomien for bonden.

Kalv i kua – penger i pungen

For de fleste vil en innkalvingsalder på to år og en kalv i året med få omløp og lite utrangering på grunn av dårlig fruktbarhet gi det beste økonomiske utbytte. Dårlig fruktbarhet resulterer i:

• Mindre mjølk og større fôrkostnader

• Større rekrutteringskostnader

• Færre spedkalver

• Flere inseminasjoner og veterinærbehandlinger

• Dårligere plassutnyttelse

• Merarbeid og frustrasjon

Geno har sammenlignet besetninger med lave, middels og høye FS-tall. Beregningene viser at gevinst/tap per enhet FS-tall er minimum 30 kr per ku/år. Dette tilsvarer et tap på minimum 40 kr per dag per ku ved forlengelse av kalvingsintervallet utover 12 – 12,5 måneder. Men her er det store variasjoner fra besetning til besetning, avhengig av ytelsesnivå og produksjonsbetingelser. Tap ved forsinket innkalvingsalder på kvigene kommer i tillegg. Sen innkalving kan gi et tap på minimum 20 - 30 kr per dag per kvige på grunn av økte oppdrettskostnader. Tapte mjølkeinntekter ved høy innkalvingsalder, dårlig plassutnyttelse, merarbeid og økte rekrutteringskostnader kommer i tillegg. Samlet gir god fruktbarhet stor økonomiske gevinst. I tillegg gir god fruktbarhet en viktig miljøgevinst.