Tilvenning for dyr og vom

Dyr som slippes ut for første gang må venne seg til beiteatferd, og mikrobene i vomma må tilvennes fôrforandringer. I tillegg forventes at tilveksten går noe ned som en følge av økt aktivitetsnivå den første tida. Kvigene kan slippes på beite når graslengden er 5–10 cm. Det er nok i starten. Dyra er da effektive til å bekjempe ugrasplanter som kommer tidlig, og som de ofte vil gå forbi hvis de slippes på for langt gras. Er det lite mat ute må kvigene få litt grovfôr inne for å dekke næringsbehovet, og dyra får dermed en ønsket naturlig overgangsfôring.

Drektighet og kroppsvekt

Inseminerte kviger bør følges opp med en drektighetskontroll før beiteslipp. Da kan dyra insemineres ved neste brunst, og tomme dyr unngås ved innsett 3–4 måneder seinere.

Samtidig oppfordres alle til å kontrollere dyras vekt/brystmål ved beiteslipp. Ny vektregistrering på høsten vil da gi verdifull informasjon om den valgte beitestrategien har vært vellykket og gitt tilstrekkelig tilvekst. Eventuelle korrigeringer kan da foretas neste sommer. Hvor mye dyra har vokst i beiteperioden legger føringer for valg av fôringsstrategi utover høsten. Oppnådd tilvekst har også betydning for insemineringstidspunkt og kalvingsalder for kvigene.

Inseminering i beiteperioden

Vårfødte kviger kan by på en del utfordringer, siden rett insemineringsvekt inntreffer i beiteperioden. Regelmessig brunstobservasjon krever tid og passer dårlig i travle sommermåneder. Med fanghekk og dyra i nærområdet er inseminering og drektighetskontroll om sommeren likevel fullt mulig. Kviger fungerer godt som «beitepussere» på kubeiter nær gården – grasmark som i mange tilfeller gir bedre tilvekst enn de områdene der ungdyra tradisjonelt går. Et annet opplegg i beitesesongen er brunstsynkronisering med påfølgende tidsbestemt inseminering. Et slikt opplegg gir en god drektighetsprosent. Det kan også være aktuelt å finne brunst ved hjelp av aktivitetsmåler.

Husk salt og mineraler

Saltstein bør kjøpes inn til alle beiter. Som en kvalitetssikring kan også mineraltilskudd suppleres. Noen velger å legge inn mineralbolus før beiteslipp. Et annet alternativ er å tilby mineralslikkestein eller gi tilsvarende tilskudd på beite. Feil mineral- og vitaminstatus kan føre til problemer med viktige stoffskiftefunksjoner, drektighet, svakfødte kalver og infeksjoner rundt kalving.

Optimal vekst og utvikling i beiteperioden

Erfaring viser at veiledende vekstkurver fram mot første brunst kan være krevende å følge første beitesesongen om ikke fulldyrka areal eller gode innmarksbeiter benyttes. Det er langt flere kviger som oppnår anbefalt veksthastighet andre sommer. Dyra har da erfaring med å beite, og tilvekstkravet er dessuten noe lavere.

Dyr som slippes på beite i den mest intensive vekstfasen mellom sju og ti måneder kan med optimale beitebetingelser vokse 650–700 gram per dag uten bruk av kraftfôr. Dette er svært høg tilvekst på beite, men fortsatt noe mindre enn anbefalt for denne aldersgruppa. Med supplering av kraftfôr etter innsett henter disse dyra raskt inn de manglende kiloene. Vårfødte kviger vil ha lengre innefôring før de slippes på beite første gang, og dyra er både eldre og større. Da er fôropptaket høgere, og med god graskvalitet på forsommeren skal anbefalt tilvekst på beite (700-800 gram/dag) være mulig uten kraftfôr.

Ulike regionale tilskudd brukes mange steder som tiltak for å forhindre gjengroing av utmark og gammelt kulturbeite, og kan gi grunnlag for billig fôring i oppdrettsperioden. Denne typen beiter kan prioriteres til eldre og drektige kviger som har lavere vekstbehov.

Hvis beitet gir vesentlig lavere vekst enn forespeilet bør ekstra fôr suppleres, beite oppgraderes eller behov for parasittbehandling utredes. Svak eller negativ vekst- og kroppsutvikling er ikke ønskelig.

Forebygging og behandling

I Norge har vi en rekke utvortes og innvortes parasitter. Noen kan ved massiv invasjon gi store helsemessige problemer, mens andre har liten betydning. Av innvortes snyltere er de viktigste; orm i løpe og tarm, encella parasitter i tarm og eventuelt i blod, store leverikter og lungeorm, se tabell. Bendelorm er stort sett av liten betydning i Norge. De nevnte parasittene kan av og til gi alvorlig sjukdom og eventuell død hos kalv og ungdyr, særlig hos dyr med dårlig utviklet immunitet. I de fleste tilfeller fører ikke slike angrep til klinisk sjukdom, men gir heller redusert tilvekst og tynne pjuskete dyr. Dette kan henge ved dem lenge og gi nedsatt produksjon.

Den største andelen av snyltere er beiteparasitter, og smitte skjer mens dyra går ute. Storfe utvikler god immunitet mot de fleste av dem i første beitesesong slik at behandling andre sommer vanligvis ikke er nødvendig. Et unntak er lungeormen (Dictyocaulus viviparus) som det utvikles lite aldersresistens imot.

Hold smittebelastningen på akseptabelt nivå

Målet er ikke at det skal være totalt fravær av beiteparasitter, men å holde smittebelastningen på et akseptabelt nivå. En bør følge nøye med dyra på beitet. Det er viktig at kvigene er friske og robuste når de slippes. Ved tegn på diaré og avmagring, bør veterinær kontaktes for vurdering av dyra, eventuell prøvetaking og behandling. Medikamentell behandling bør kombineres med forebyggende tiltak – avhengig av tid på beite og alder på dyra. Ved såkalt risikobeiting, bør enten bolus, påhellingsvæske, pasta eller injeksjon vurderes. Det er grunn til å ha resistensproblematikk i minnet ved eventuell behandling. Overbehandling kan føre til at parasittene tåler stadig mer av brukte medikamenter, og i verste fall utvikler resistens mot aktuelle parasittmidler. Slik sett vil det bli mer aktuelt med eggtelling fra avføring for å kartlegge parasittstatus i besetninga. Veterinæren din kan ta ut avføringsprøver og sende videre til laboratorium for undersøkelse.

Beiterotasjon et godt forebygge tiltak

En bevisst beitesystematikk vil begrense utbredelsen av snyltere og ha en forebyggende effekt. Stor dyretetthet og samme ungdyrbeite år etter år gir forhold for oppformering av parasitter, og bør unngås. De yngste dyra skiller ut store mengder egg og larver. Et areal som har blitt brukt til førsteårsbeitende dyr hele sommeren kan være betydelig infisert på slutten av sesongen. Sambeiting mellom hest, sau eller storfe av ulik alder, vil dempe smittepresset. Rullering av beiteareal gjennom sommeren er også et godt alternativ. Ved dårlig grastilgang kan tilleggsfôring være et alternativ. Det reduserer behovet for beiting nær gammel avføring der smittetettheten er størst.

Overlevelse og livssyklus hos parasitter

Parasittene kan overleve vinteren som larver. Larver som blir spist, bruker 3- 4 uker på å utvikle seg til kjønnsmodne ormer og bli utskilt i avføringa. I Norge kan en derfor ha tilfeller av massiv infeksjon om lag én måned etter dyreslipp. Overvintra larver i beitet er stort sett døde i slutten av juni. Seinere utslipp begrenser parasittproblematikken. Det hindrer at smittepresset bygger seg opp utover sommeren, men er samtidig i konflikt med ønsket om å utnytte energiverdien i det gode vårgraset. Tidlig innsett er et annet aktuelt tiltak ved stor oppformering av snyltere. Forkorting av beitesesongen kan imidlertid være problematisk vedrørende kravene om tilskudd.